15 Det Lille Huset i Skogen

Lille Villa Villekula

Berlinergjengen har ankommet!

Sent i gårkveld var vi endelig på plass i det nye hjemmet vårt. I det lille huset i skogen. I dag spiste vi frokost sammen for første gang, på det lille kjøkkenet, og hadde hagefest for første gang. Bare oss, riktig nok. Oss og Oma. 

Storejenta satte radioen på full guffe og inntok stilling på verandaen som ikke var noen veranda lenger. Den var en scene og hun danset med full innlevelse til topp 20 lista.
Vi andre fikk beskjed om å sitte på gresset og være publikum. 

Moves like Jagger...

Egentlig var planen slik at jentene skulle i førnøyelsespark med pappa i dag, men det tilbudet avslo de glatt. De skulle være hjemme de. 

Det føles jo ikke helt hjemme for meg enda da. Men hjelp så deilig det er å endelig være her. Det er mye som gjenstår før vi har kommet helt på plass, men det tar vi et steg om gangen.
Akkurat nå skal vi bare jobbe med å ta fatt på den nye hverdagen vår. Som jeg tror kan bli himla fin. 

Jeg mener. Se på den utsikten fra stua da:

Men først er det dåp som står øverst på lista. I morgen er Lillebror sin dag. 
Jeg gleder meg til å ta en pause fra flyttestresset og alt det andre, og bare være sammen med venner og familie.

The man of the hour

Bis morgen!

21 Vi sees igjen

Hun er ikke her. Eller, det føles sånn. Kanskje hun er der inne fortsatt. Hun som elsker å lage musikk og opptre foran folk. Hun som er gal etter italiensk rødvin og jenteprat. Hun som pleide å kle seg i fine kjoler før hun gikk ut og alltid stelte seg på håret. Hun som leste en roman hver måned og fulgte med på nyhetene. Hun som pleide å være klovnen, telefonunderholdningen og cafévenninnen. Hun løpedama som var så irriterende sporty og trente hele tiden. Hun med sprettrumpa og løpeleggene.

Fader, den sprettrumpa.

Hun er der inne. Håper jeg. Kanskje er hun bare gjemt bak bleieskift, barnegråt, amming, middagslaging, skittentøysfjell og husvask. Av og til får jeg et glimt av henne. For eksempel når jeg får tid til å drikke en kaffe sammen med en venninne og slappe av i 15 minutter, før noen krever at jeg slenger ut puppen eller tørker opp juice fra gulvet.

Jeg ser meg i speilet og kjenner ikke helt igjen kurvene og stripene. Er de mine? Er dette meg nå? Det er ikke noe galt med speilbildet. For all del. Dette er ekte kvinnfolk-speilbilde. Og jeg kan digge det. Jeg trives som denne dama. For det meste.
Og forbløffer meg at jeg ikke bryr meg om hvor ufattelig lite jeg får med meg av det som skjer ute i den store verden mens jeg bretter bittesmå klær og kiler små mager for å nyte den trillende latteren som sender varme strømmer igjennom sjela.

Noen dager vil jeg ha tilbake hun andre. Hun som vant i terrengløp og malte på lerret og skrev musikk til langt på natt. Hun som skrev historier på mange hundre sider som ingen fikk lese. Bare fordi at det var så deilig å være i sin egen verden og skape, skape, skape.

Av og til savner jeg henne veldig. Hun eksentriske, sporty altmuligdama som døpte gitaren sin "George" og fortalte ham alle sine hemmeligheter, fordi det var jo helt normalt.

Hun ammepuppedama som plukker opp perler fra gulvet er ganske så kjekk og flink da. Og så har verdens fineste familie, og veldig mye å være glad for.


Men fader. Noen ganger så vil jeg bare knipse og tilbringe tiden sittende hele natten på den spretne rumpa med løpeleggene godt trukket opp under et teppe og nippe litt på et glass Chianti mens jeg skriver en historie som ingen andre skal lese, eller maler et bilde som aldri kommer på veggen. 

Mye av henne er nok blitt helt borte, og kommer aldri tilbake. Og det er nok like greit. Men jeg tror jeg skal prøve å finne det som er igjen av henne. For hun turte å satse på drømmene sine. Hun satset på det som hun syntes var morsomt, uansett om det førte til at hun noen ganger dummet seg ut, eller måtte gå hjem i regnet uten sko.


Vi sees igjen, løpedama.


________________________________________________________________________

Hvem var du før du fikk barn?
På hvilke måter har du forandret deg?

35 Griseflaks

Hvis noen hadde fortalt meg for seks år siden at jeg skulle gifte meg med en tysker og få tre barn før jeg ble 26 år, så hadde jeg nok bare ledd og ristet på hodet.

En kveld i 2008, var jeg på vei hjem og mens jeg ruslet bortover gaten, traff tilfeldigvis på en litt smågal tysker. Han var kjekk, entusiastisk, morsom, og veldig rar.

I begynnelsen var jeg svært skeptisk. Jeg skulle ikke ha noen kjæreste jeg.
Lite visste jeg at denne fyren skulle bli en så stor del av mitt liv. 

To år senere satt jeg i dette nydelige kjøretøyet og kaldsvettet:

I dag er det tre år siden vi sa vårt ja i en pitteliten kirke ved foten av et fjell.
Det var en nervepirrende, rørende og morsom dag, og jeg elsker å se tilbake på bildene.

Kjolevalget var enkelt. Knelang, sekstitalls og praktisk å danse i! 

Og så levde de lykkelige i alle sine dager.... På ein måda. 

Jo for det er ikke bare happy days og rosa brilleglass for evig og alltid. 

Men det forventet vi jo ikke heller, eller hva Schatz? 

Utfordringer har det vært nok av. Og barn. Plutselig tre hele mennesker som er vårt ansvar.
Men så er vi kanskje over gjennomsnittet glade i å ta på oss store oppgaver. Lærekurven har vært bratt, og vi har vokst som partnere og foreldre, og vokser enda. Og kjærligheten, den har overrasket meg. Den er ikke statisk. I allefall ikke i mitt hjerte. Den slynger seg rundt i spiraler, og har ulik klang i ulike perioder. Og når du tror det ikke finnes flere måter å elske noen på, eller at ting har dabbet av, så slynger den seg igjen og får en ny melodi.

Det er ingen lek å være gift, det har jeg skjønt.  Vi er stadig i forhandling, tar fatt på nye og spennende prosjekter. Vi prøver så godt vi kan å samarbeide så knirkefritt som en kunstnersjel og en ingenør kan, og tålerere hverandres ulikheter. Det beste ved oss, er at han er god på det jeg ikke kan, og omvendt. Det kan være utrolig praktisk og samtidig veldig utfordrende. 

Men mest bra. Vanvittig bra faktisk, og jeg er stolt av det vi har fått til.

For hver dag som går, så blir jeg mer og mer klar over hvor heldig jeg var som snublet over den smågale tyskeren den kvelden. For mer tilfeldig kan det vel strengt tatt ikke bli. Tenk om jeg ikke hadde vært i byen den dagen og heller blitt hjemme og sett på TV? Tenk om jeg hadde tatt en annen vei hjem? Dæven! Det er GRISEFLAKS altså.

Gratulerer med dagen til oss. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

19 Lat og egoistisk

Hva skal til for å stoppe mammapolitiet? Går det an å vinne mot den hissige 'mobben' som liker å slenge med leppa? Finnes det så mange late og egoistiske mødre der ute som de påstår?

 "Det er en pågående mammakrig der ute. Å skyte hardt på andre mammaer og    dømme deres valg er visst en del av hele mammagreia for noen." 

 -Mammadamen: Karianne Gamkinn-

Den siste tiden har det florert av innlegg og artikler om mammakrigen og mammapolitiet i media. Alle lurer på hva som er årsaken til at mødre stadig går i strupen på hverandre og det har vært et par interessante forslag. Aftenposten hadde en sak om mammapolitiet for en drøy uke siden, hvor en professor i barnepsykologi sier at dårlig samvittighet er grunnen til at mødre går til angrep på de som gjør ting annerledes. Når man ser andre mødre som gjør ting stikk motsatt av det en selv er vant med, så blir en gjerne utrygg på egne valg. 

Jeg er enig i utsagnet i aftenposten, og tror dette kan være en av de største årsakene, men det at vi kjenner deler av årsaken ser ikke ut til å være nok til å stoppe mammapolitiet. 
For de er der uansett, og vifter med pekefingeren og slenger sårende kommentarer. Misforstå meg rett: jeg syns det er bra med åpen debatt om foreldre og barns rettigheter og velferd, men når det kommer til usaklig kritikk av enkeltpersoner eller direkte hets, så ser jeg ikke poenget. For man kan jo ikke akkurat "vinne" mot disse som er ute etter å ta deg. 

Det går an å være et medmenneske. Man trenger ikke å leke politi
Jeg kan godt finne på å uttale meg generelt om forskjellige måter å være forelder på og jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, men jeg gjør mitt beste for å trå varsomt. For jeg er ikke allvitende. Jeg har strengt tatt ikke noe med hva andre foreldre gjør. Så lenge de ikke direkte skader barna sine -for da er blir det vår plikt å si ifra, men deg kan gjøres på en ordentlig måte. Uten så mye som en eneste meningsløs, stygg kommentar. 

Selv har jeg fått smake pisken til mammapolitiet et par ganger, og jeg er klar over at det kommer med på kjøpet når man velger å skrive om mammarollen ute i det offentlige rom. 

Likevel så kjenner jeg det koker enkelte ganger, når mødre kommer med vanvittig sterke utsagn om andre mødres metoder. Det verste er når folk slenger rundt seg med påstander på nettet, om personer de ikke kjenner. Da kan man bare glemme å argumentere. Dette er det  jeg misliker så sterkt ved mammapolitiet -de er ikke ute etter å skape opplysende debatt. Det eneste de vil er å opphøye seg selv, og trykke andre ned. At denne oppførselen stammer fra deres egen usikkerhet vil ytterst få av dem innrømme. De bryr seg ikke om at de ikke har alle fakta på bordet. De overser virkeligheten som er at de vet ikke noe om "the inner workings" i ditt liv. De er der bare for å ta deg og de har alltid rett. Punktum. 

Jeg skulle ønske at flere kunne hive seg på bølgen av ærlighet og omtanke som har begynt å flomme rundt i bloggmiljøet. For det er mye bra der ute. Mødre som innrømmer sine svakheter og oppmuntrer dem som har det vanskelig. Folk spøker om det som er vanskelig, og gjør det litt lettere for oss alle å akseptere at man ikke kan gjøre alle til lags. 
Ofte har jeg lyst til å oppmuntre medlemmer av mammapolitiet, men det er sjelden det blir godt mottatt.

Jeg fikk selv høre (på nettet) at grunnen til at mine barn av og til har "trassanfall" eller "selvstendighets-utbrudd" som noen liker å kalle det, var min egen feil, og at slik oppførsel ikke er å finne hos barn som har foreldre som tar bevisste valg og er konsekvente. Og i et lite sekund så tenkte jeg faktisk -å dæven. Kanskje jeg suger til å være mamma? 

Men så hentet jeg meg inn, og identifiserte mammapolitiet raskt. Jeg lot også være å svare, fordi at hele situasjonen var så absurd. Kommentaren jeg hadde fått, var nemlig på et innlegg hvor jeg bruker humor og forteller om mine topp 7 mammafails. Og der nevner jeg at det har hendt at jeg har gitt etter og gitt treåringen den isen hun maste om, bare for å få fred. I innlegget innrømmer jeg jo rett ut at dette er en skikkelig mammabommert. Men i steden for å le med meg og innrømme at ja vi gjør alle den feilen en eller annen gang - så kommer mammapolitiet og maler en stor rød ring rundt feilen min. 
Skal jeg liksom bli redd for å innrømme feil nå? Nei takk.

Ja jeg gikk på en smell. Men jeg er en god mamma for det om.

Det er ikke bare den ene gangen jeg har truffet mammapolitiet, og jeg vedder på at de aller fleste mødre har fått en smakebit av mammapolitiets strenge regime i hvertfall et par ganger. 

Neida, som mamma får man høre igjen og igjen hvor lat og egositisk en er:
Føde hjemme? LAT OG EGOISTISK!  Russisk rulett med barnets liv!
Føde på sykehus med epidural? LAT OG EGOISTISK -du bryr deg ikke om barnet!
Amme lenger enn et år? LAT OG EGOISTISK -du gjør det bare for din egen skyld!
Ikke amme i det hele tatt? LAT OG EGOISTISK DÅRLIG MAMMA! -morsmelk er best! 
Sende barna i barnehage? LAT OG (gjett hva?) EGO!! Barna trenger mammaen sin!
Hjemmeværende med barna? LAT OG EGOISTISK. Sammfunnssnyter, latsabb -du driter lodrett i kvinnekampen. 

Dette er jo overdrivelser da, jeg har aldri blitt skreket til eller blitt kalt latsabb. 
Men det har vært rimelig nære på. Og den med "russisk rulett" har jeg faktisk fått på ekte.

Uansett, du ser hvor dette bærer.
Du kan like gjerne bare legge opp som mor hvis du skal høre på mammapolitiet,
for du kan ikke vinne. 




Jeg tror de fleste mødre er det motsatte av late og egoistiske. Der er i allefall det jeg ser rundt meg. Uselviske mødre som stiller opp for barna på alle mulige måter og gjør sitt beste for å gi dem en god og trygg oppvekst. Hvorfor kan vi ikke heller løfte og støtte? Hvorfor kan ikke mammapolitiet heller ta seg en titt i speilet og se at vi er i samme båt, hele gjengen og alle har samme mål. Jeg har ikke noe godt svar.

Jeg har ingen åpenbar løsning på problemet. Vi er nok stuck med mammapolitiet.
Men det jeg selv akter å gjøre når jeg møter dem i fremtiden, er rett og slett å 
ikke gi dem gleden av å høre de storslagne motsvarene og forsvarende kommentarene som dukker opp i hodet mitt når de kommer for å ta meg. For det er akkurat det de vil. De vil ha en kamp. Og målet er som sagt ikke konstruktiv kritikk.

Jeg tror det lureste jeg kan gjøre når mobben komer løpende, er å vende det andre kinnet til og enten ignorere skittkastingen, eller gi uventet godhet tilbake. For i mitt stille sinn, så vet jeg at jeg er den beste mammaen som barna mine kan få, og jeg blir i hvertfall ikke noe bedre mamma av å rakke ned på andre for valgene de tar som mødre. 

Og dessuten så liker jeg ikke bøller.



________________________________________________________________________

-Har du møtt på mammapolitiet? Hva var det du ble tatt for? Hvordan reagerte du?

-Hva tror du er grunnen til at mammapolitiet eksisterer? Syns du det greit å komme med sterke påstander om andres måter å oppdra barn på?

19 10 Basic Fototips

Foto er en stor del av hverdagen min, og i løpet av det siste året har kameraet blitt min beste venn. For en god stund siden ble jeg bedt om å dele fototips, men jeg har alltid utsatt det fordi jeg rett og slett føler meg som en skikkelig amatør. Alt jeg kan er selvlært, og spør du meg om kompliserte tekniske ting, eller hva den derre ene rare knappen er til, så kan jeg nok ikke gi noen særlig imponerende svar. 

Når det er sagt, så elsker jeg å ta bilder, og siden jeg startet denne bloggen for omtrent ni måneder siden, har jeg lært utrolig mye ved å prøve og feile. 
Så, here it goes. You asked for it!

Her er mine topp 10 Basic tips til gode bilder:

Det første jeg gjorde da jeg bestemte meg for å bli en bedre fotograf, var å skaffe meg et bedre kamera. Kameraet jeg bruker mest, er et speilreflekskamera fra Canon som heter EOS 1100D. 

Et godt nybegynnerkamera

Dette kameraet er ikke det mest superfancy i Canon-familien. Det er et "nybegynner-kamera" og er faktisk ikke så skremmende dyrt. Likevel er det er et gigantisk steg opp fra kompaktkameraet jeg brukte før. Det tar fine bilder med høy kvalitet, har en drøss med både automatiske og manuelle innstillinger og så er det enkelt å bruke. Vel verdt investeringen! 

Kompaktkameraet mitt (Canon PowerShot SX220 HS) Brukes fortsatt av og til, og jeg kan anbefale det til dem som foretrekker å bruke et lite digitalkamera.

Tilbake til speilrefleks: Når du kjøper kameraet, får du med et standardobjektiv som gir ganske fine bilder, men det er først etter at jeg skaffet meg nytt objektiv at jeg virkelig elsker resultatene. Mitt favorittobjektiv er EF 50mm 1.8. Med dette objektivet får du nydelig dybdeskarphet, og det tar gode bilder selv i dårlig lys. (Type innendørs om kvelden). Objektivet lager skaper også nydelig bakgrunn med bokeh.

EF 50mm 1.8: Et allsidig objektiv.Bra bilder både ute og inne. 

Den eneste ulempen ved dette objektet, er at man kan ikke zoome noe særlig. Men men, pytt pytt. Det løser jeg ved å flytte på meg selv i forhold til det jeg skal ta bilder av. 

Blitsen er kjekk å ha hvis du jobber som paparazzi og tar bilder av kjendiser som spurter i fra deg ut av nattklubben klokken tre på natten, men selv bruker jeg så og si aldri blits. Grunnen til det er rett og slett at jeg synes blitsen gjør bildene så "flate" og unaturlige. Hudfarger og skygger blir rare, og ofte er det rett og slett  uflatterende. Yrkesfotografer bruker jo gjerne eksterne blitser og lamper, og det gir bedre resultat fordi at man selv kan velge fra hvilken retning lyset treffer. Med kamerablitsen er dette umulig, og lyset treffer alltid forfra.

Jeg prøver å unngå blits så langt det går, og heller bruke andre lyskilder, som lamper og lyskastere hvis jeg skal ta bilder innendørs på ettermiddag/kveld og må ha ekstra lys. Ok, man drar kanskje ikke akkurat frem lyskasteren når man er på besøk hos bestemor og skal knipse et bilde av bløtkaken. Og ikke har man tid til å rigge lamper når kodak-øyeblikket plutselig skjer på sofaen med barna, men du skjønner greia. Jeg unngår det hvis jeg kan. Bildene blir blir naturlige og finere uten blits:

Hver sin smak, men jeg foretrekker uten blits.

Ingenting slår naturlig lys. Og med naturlig, mener jeg dagslys. Har du planlagt en photoshoot med ungene, eller skal ta bilder av babyutsyr som skal selges på finn? Gjør det ute! 

Hvis du ikke har mulighet til å gå ut, kan du ta bildene ved et vindu. Ofte holder det da ikke med kun dagslys, (typisk på ettermiddagen om vinteren) og da kan du supplere med en lampe. Bare pass på at lampen har et hvitt lys og ikke gulaktig glød. Hvitt lys ser mest naturlig ut. 

Til venstre: Med kun lampe (gulaktig lys) forfra.  Til høyre: Med dagslys bakfra og lampe med hvitt lys forfra.

På bildet til høyre har jeg brukt både lampe og sollys. Uten lampelyset forfra, ville bildet blitt for mørkt og uklart. På bildet til venstre kan man se hvordan lampen lager skygge på veggen bak. Dette kan fikses ved å ta bildet fra en annen vinkel, eller flytte litt på lampen.

Hvis du vil skape et fresht bilde hvor fargene virkelig popper, så anbefaler jeg å ta bildene om morgenen. Da er lyset sterkt, men sola står ikke midt på himmelen enda. Morgenlyset er spesielt gunstig for matbilder, antrekksbilder osv. Forskjellen på fargene er enorm:

Ojsann, der kom det et fremmedord. Men det er ikke så komplisert, -det handler om å være oppmerksom på bakgrunnen og rammen for bildet. Bakgrunnen kan utgjøre en stor forskjell og avgjøre om bildet blir sånn halvveis eller supert. Når jeg vil oppnå et fint bilde, så prøver jeg mange bakgrunner. Ofte er det best å holde bakgrunnen nøytral, dvs. ensfarget, eller i det minste ikke full av forskjellige farger, rot eller forstyrrende mønstre. 


Vil man ha bilder med mønster eller skarpe farger i bakgrunnen, er det fint om fargene i mønsteret er kontraster til det som er hovedfokuset på bildet, sånn som f.eks her:

Venstre: Kontrastfarget mønster i bakgrunnen.             Høyre: Blått på blått og uklart mønster blir fort rotete.

I tillegg er det lurt å kun få med det som skal være på bildet, (sokker i sofaen kan fint skyves ut av fokusfeltet vettu...det gjør jeg hvertfall...) og ikke satse på å kutte bort ting fra bildet senere. Så vil man ha bilde av ungene i sandkassa, kan det være greit å finne en vinkel slik at man unngår å få med søppelbøttene i bakgrunnen. Slik sparer man tid som ville gått til klipping og redigering i ettertid.

Dette vet sikkert mange av dere fra før: Det er ikke lurt å ta bilder imot sola. I utgangspunktet er det alltid lurt å stå slik at en selv har sollyset i ryggen når en tar bilder. Dette gjelder også innendørs, hvis man tar bilder ved et vindu:

  
Ofte kan det faktisk være nok å bare flytte seg litt til siden, så man i det minste ikke får solen midt i linsa. På bildene over har jeg bare flyttet meg noen skritt bort fra det åpne vinduet, og vips, så ble bildet mye bedre!

Det går an å få for mye sol, og da snakker jeg ikke om solarium. Lyse bilder er bra, men det kan fort bli for mye også. Hvis jeg tar bilder midt på dagen når solen er sterkest, så prøver jeg å få "modellen" min til å ikke stå i direkte sollys. For mye sol kan gjøre hudtonen flat, skape rare skygger, og ikke minst -grimaser. Forskjellen er tydelig:

Unngå direkte sollys på modellen din hvis du tar bilder midt på dagen.

Jeg er så nybegynner på dette området, så jeg burde kanskje ikke uttale meg, men jeg gjør det likevel. Mitt beste tips når det kommer til kamerainnstillinger, er: å eksperimentere! 

Jeg kunne ingenting om ISO og lukkerhastighet når jeg begynte å bruke speilreflekskamera, men det begynner å komme seg nå. På de fleste kameraer kan man velge fullautomatisk innstilling, slik at kameraet stiller seg inn selv og alt man trenger å gjøre er å knipse.
Men de beste bildene jeg har tatt, har blitt til ved at jeg har styrt instillingene selv. 

Hvis du ikke har tid eller lyst til å knote med manuelle innstillinger, så er det likevel mange forskjellige auto-innstillinger å velge mellom, så det er bare å knipse og teste ut alle. Finn den innstillingen som funker best for den typen bilde du vil ha. Jeg bruker gjerne instillingen som heter "Sports" når jeg skal ta bilder av ungene i farta, "CA" når jeg skal ta bilder av mat, og "No flash" når jeg skal ta innebilder på kvelden. 

Det lønner seg å prøve seg frem: Jeg tester mange innstillinger, hver gang jeg tar bilder av nytt motiv.

Det er fort gjort å glemme de små tingene når man tar bilder i hverdagen. Men det gjerne de litt annerledes bildene av detaljer som blir de kjæreste for meg. Zoom inn og få med deg det lille. Jeg er for eksempel hekta på å ta bilder av hendene til barna mine. Det er noe ved de små, nydelige fingrene som gjør at jeg bare må forevige dem igjen og igjen. 

Ofte gir det å fokusere på noe annet enn bare ansikt eller helfigur -en helt spesiell vri og stemning til bildet:

Da var vi kommet til det siste og kanskje viktigste tipset: Aldri glem kameraet! 
Det er ikke tilfeldig at jeg har mange fine bilder av barna og hverdagen vår. Det er ikke flaks, og jeg er ingen proff. Jeg er bare veldig nøye på å alltid ha kameraet med. Og så er jeg sta, og prøver igjen og igjen når det ikke klaffer helt sånn som jeg vil. (Såpass sta at jeg av og til får beskjed om at "NÅ holder det mamma!".) 

Så finn frem kameraladeren og ha utstyret klart hver dag. Du vet aldri når du kommer til å få muligheten til å fange et nydelig øyeblikk!

________________________________________________________________________

Tar du mye bilder i hverdagen?
Hvilket utstyr bruker du og hva er dine beste fototips?

1 Lørdagslinker 100813

Tid for å dele ukas Internettfunn! 
Denne uken var det vanskelig å velge. Jeg har snublet over så mange bra artikler og inspirerende stoff, så noen av sakene valgte jeg faktsik å spare til senere og lage egne innlegg om. Men frem til da: her er fem fine lørdagslinker!

Finnland: Babyer sover i pappesker.
I 75 år har det vært tradisjon for finnske mammaer å la babyen sove i en pappeske.
Pappesken får de fra staten -som faktisk anbefaler at de nyfødte sove i den.  
Finn ut hvorfor her. Esken inneholder også mye annet til den nybakte moren og barnet.
-er dette noe vi burde hatt i Norge? 

PORTRAITS GÉNÉTIQUES: Gener og familielikhet 
En fascinerende fotoserie som viser genetiske likheter mellom medlemmer av samme familie igjennom photoshoppede bilder som spleiser to ansikt.

Noen av bildene var nesten litt freaky, men samtidig var det noe ved dette prosjektet som gjorde meg nysgjerrig. -hvordan ville jeg sett ut spleiset med mamma eller pappa? 

Jeg fikk nesten lyst til å prøve meg på sånne bilder selv!  Se fotoserien her.
Men ville du hatt et slikt bilde på veggen?

Et dusin: Tolv sønner og famile på fjorten
Denne familien mener det er fott med MANGE barn. Ekteparet Schwandt fikk nettopp sin TOLVTE sønn. Les mer og se bilder og video her. 
Jeg har personlig alltid hatt lyst på en stor familie, men tolv virker overveldende. 
Hvor stor barneflokk tror du man kan ha før det blir uheldig for barna?

Food Art: Kreativ tallerkenkunst!
Jeg elsker å leke med mat, og er en sucker for food art. Det er mye stilig å finne på både pinterest og insta, men disse mat-kunstverkene er laget spesielt til barn og var ekstra kule. Se bildene her. Helt fantastisk gjennomført og morsomt!
Leker du med maten?

Pupp løsningen på alt? -Amming og Mongolsk kultur

Denne ukens siste link er en artikkel som rørte meg og vekket mange spørsmål med tanke på hvordan vi ser på amming og brystets rolle her i Norge. Artikkelen er skrevet av en mor som bodde over lengre tid i Mongolia med sin lille sønn, og fikk oppleve mongolenes holdninger til amming på nært hold. Les hennes historie her.
Synes du vi er frigjorte nok med tanke på amming i Norge?



Det var ukens linker! Ha en flott kveld videre!

14 Galskap

Dere er gærne -sa folk da vi fortalte at vi hadde bestemt oss for å dra. Flytte nå? Med tre småunger, og en av dem på fire måneder? -Lykke til gærninger!  Tull, tenkte jeg. Det går så bra så.

Men akkurat i dag er jeg helt enig. Det er litt galskap i det vi driver med. Forruten det at vi har med oss tre små unger på slep, så er det et faktum at ammetåka og bitteliten baby gjør ikke akkurat flytteprosessen enklere. 

Mange små mennesker og mange behov å ta hensyn til midt oppi kaoset.

Hva er det vi holder på med egentlig? tenkte jeg i dag da det lå en liten jente på gulvet og skreik fordi mamma var så umedgjørlig, mens Lillebror knirket og snappet etter puppen og jeg stod der med hodet fult av svirrende tanker om kontraktskriving, avtaler som må inngås, ting som må kjøpes, ordnes og stelles. 

Jeg vet at det bare er snakk om et par uker før det hele vil roe seg betraktelig, men herregud kan vi ikke bare spole over denne biten da? Værsåsnill?

Hva i all verden var det vi tenkte på da vi bestemte oss for å gjøre dette? Og så midt i ferien, når barnehager er stengt og mulige arbeidsgivere desverre ikke er på kontoret. Så når fellesferien endelig er forbi skal vi bytte jobb, bytte hjem, ordne møbler og kjøpe en bil til. Så kommer jo tilvenning i barnehagen, jobbstart, levering av masteroppgave og litt blogging innimellom alt. (Ja jeg vet jeg har vært slapp.)

-åja, jo så skal vi ha dåp snart også. 

GALSKAP! 

Kan vi spole over denne delen? Plis!

På de fleste dager så liker jeg planen vår. Det er en sinnsykt hektisk plan, men jeg vet at resultatet blir bra... eller jeg håper i det minste det. 

Det bør bli bra.

For når jeg stod der på kjøkkenet i dag og prøvde å amme mens jeg pirket løs de brente vafflene med den ledige hånden, og jentene hamret på bordet og ropte i kor "VAFFLER VAFFLER VI VIL HA VAFFLER", så klarte jeg ikke å finne på noe å si for å roe dem. For alt jeg tenkte på mens jeg stod der, var dåpskjolestoff, månedlige daglivareutgifter og forsikringsavtaler. Akkurat da følte jeg ikke akkurat at yes -dette er den beste planen ever. 

Nå har jeg vært "stay at home" mamma i nesten fire uker (mens mannen min tar siste innspurt med masteren) og jeg må si at jeg ville ikke akkurat gitt meg selv toppkarakter. En svak C kanskje. På en god dag. 

I dag ville jeg nok fått en F, med tanke på hvor lenge Disneychannel surret og gikk... Huff da.

Disneychannel som barnevakt: Gratulerer -du ble ikke mom of the month denne gangen heller...

Greit, jeg skal ikke banke meg selv opp for mye. Det at jeg halter litt i mammarollen for tiden kan jo ha noe med flyttestresset og de nye omgivelsene å gjøre. Og dæven - jeg har fått ENDA mer respekt for dem som gjør dette på fulltid. Også dem som flytter med barn! Herreguri hvor mange ting det er å tenke på! Alt henger liksom i løse luften i en periode, man har null styring og skuta seiler liksom bare av gårde i ukjent farvann. Jeg våkner om natten for å fylle ting på To Do -lista.

Jeg sier det igjen -det er galskap. 

Og så har jeg ikke dusjet på tre dager da.

Så sånn sett så er det egentlig litt flaks at vi ikke har hatt besøk på en stund.

Ikke dusja på tre dager. I am not amused.

Men ellers. 

Joda, ellers så går det sånn tålig.

________________________________________________________________________

Har du flyttet med små barn?