21 Auf wiedersehen

Det går sakte men sikkert opp for meg. Vi skal ikke tilbake til hjemmet vårt. Nostalgikeren i meg hyler på innsiden. Vi har jo opplevd så mye sammen i denne leiligheten. Og Berlin, du snek deg innpå meg...

Da vi flyttet inn hit, var Storejenta  litt over året. Inntil da hadde vi bodd hos svigermor, men siden vi nå ventet et barn til, trengte vi mer plass. Jeg gledet meg til å ha noe eget, men det kjentes også tungt å flytte og begynne "på nytt", bare noen måneder etter at vi hadde flyttet fra Norge.

Jeg har vanskelig for å føle meg ordentlig hjemme på et sted før det har gått lang tid, og i starten føltes den nye leiligheten vår slett ikke som hjemme.

Norsk-islending i Tyskland.... ikke helt supermatch med en gang.

Imens Storejenta assisterte pappa ved å skru sammen ikeahyllene, satt jeg og lurte på hvor vi kom til å skru opp hyller neste gang. Vi hadde flyttet så mye på oss de siste par årene at jeg ikke turte å håpe på noe permanent bosted.

De første månedene vegret jeg meg for å gjøre leiligheten vår for personlig. Jeg følte ikke at det var vits i å legge arbeid i det, for det var ikke sikkert at vi ville bli her så veldig lenge. 
Men den følelsen forsvant smått og smått når jeg forelsket meg i nabolaget vårt, og begynte å føle meg bittelitt mer som en ekte berliner. 

Storejenta vår derimot, følte seg hjemme med en gang. Det var som om hun alltid hadde bodd her. 

Det hjalp litt når det viste seg at Berlin, og da spesielt vår del av byen, var et fantastisk sted å bo med barn.














Ukene gikk, og fødsel nummer to nærmet seg. Vi hadde veldig lyst på hjemmefødsel, men siden jeg fortsatt ikke følte meg helt hundre prosent hjemme i vår nye leilighet, så ble det sykehusfødsel, som førvrig gikk helt fantastisk bra.

Den dagen vi kom hjem med Lillesøster til leiligheten, glemmer jeg aldri. For det føltes plutselig som å komme hjem. Det var her vi hørte til. I vår egen lille hule.

Etter at Lillesøster kom, begynte vårt liv i leiligheten virkelig føles mer ekte. Vi var blitt fire, og jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av tiden vår i denne leiligheten. Det var trossalt hjemmet til barna mine, og de skulle føle seg trygge og rolige her.

To små jenter føk rundt sammen hele dagen og holdt oss opptatt. Det har vært så mange store øyeblikk som vi har delt innen for disse veggene. Begge jentene våre tok sine første skritt her:

De lekte sammen og Lillejenta sa sine første ord:

Og gjorde sine første (av mange) rampestreker/innstallasjonskunst:

Livet i Tyskland føltes nå naturlig for meg, og jeg kjente at jeg kunne faktisk høre til her, på en måte, igjennom familien min.

Og det at Berlin hadde fantastisk mye kultur, kreativitet og ikke minst caféliv å by på -skadet heller ikke. 

Språket var på plass for lenge siden, jeg hadde fått et knippe gode venner, og jeg hadde til og med kommet over min aversjon for tysk mat, og det sier litt om hvor integrert jeg hadde blitt...

Mmmm -ekte Thüringer Bratwurst og Saure Gurken!

Da vi ventet Lillebror, var jeg ikke i tvil lenger. Jeg ville at han skulle bli født i vår leilighet. Hjemme. 

Og det gjorde han. Den 19.mars. En snøtung kveld etter bare tre timer med rier, kom han til verden på soverommet vårt.

Hjemme på ordentlig

Nå skal vi begynne på et helt nytt kapittel på et annet sted, og jeg gleder meg noe enormt. Men likevel så gjør det vondt å ta farvel med den lille hulen vår, som endelig føltes som et ekte hjem for meg.

Vi skal ikke bygge duplo på det lille barnerommet mer. Ikke lage middag på det fine lille kjøkkenet vårt som mannen min bygde. Vi skal ikke lenger sitte sammen i den koselige bakgården vår sammen med venner og følge med på jentene mens de graver i sandkassa sammen med naboungene. Vi skal ikke lenger på søndagslunsj på det arabiske stedet, og heller ikke på favorittcaféen vår for å slå av en prat med verdens hyggeligeste caféeier og drikke verdens beste kaffe. Jeg skal ikke lenger vandre gatelangs i det vakre nabolaget vårt og bare smile til fremmede som jeg aldri kommer til å se igjen.



Det gjør litt vondt å tenke på at jeg ikke kan få gå igjennom alle rommene våre bare én siste gang før leiligheten ikke er vår lenger. Og det stikker i hjertet når jeg tenker på at vi ikke lenger skal våkne her hver morgen, på det rommet, i den sengen som vår sønn kom til verden i.

Et nytt og spennende kapittel har sin pris. Forhåpentligvis blir det neste like bra som det forrige. Det blir nok det, med denne gjengen her. Jeg tør nesten å vedde på det.

Auf wiedersehen, Berlin.

Auf wiedersehen, hjemmet vårt.

Takk for alt.

18 Farvel tyskertosa.blogspot.com

Dette er noe jeg har ventet på en god stund, og derfor føles det superdeilig å ha det gjort. 
-kjempestas! Jeg føler nesten at jeg må blåse opp en ballong eller noe... bake en kake kanskje? Heise et flagg? 
Ikke frykt! Dere finner meg fortsatt her, på akkurat samme sted, på akkurat samme blogg og man kan til og med finne meg ved å taste inn den gamle bloggadressen og bli automatisk overført til den nye. Jeg fortsetter å skrible som alltid, og egentlig så merker dere sikkert ikke så mye nytt, bortsett fra at adressen i nettleseren øverst på skjermen er endret. Ellers forblir alt som før. 

Dere som følger meg på bloglovin, tar jeg godt hånd om ved å flytte dere automatisk over, slik at dere vil fortsette å få oppdateringer som vanlig. Dere trenger altså ikke å gjøre noen verdens ting egentlig -Ahh teknologi! Så enkelt og greit altså... *host* Ok, så  "enkelt" er det ikke alltid, men jeg er heldig som har en supergeek av en ektemann som redder dagen! Så blir sånne knotete tekniske ting som jeg ville brukt flere uker på, gjort i en fei. Danke schön mein Schatz! 

Farvel tyskertosa.blogspot.com og HALLO www.mammalivet.com ! 

10 Lørdagslinker 270713

Da var det tid for Lørdagslinker! Dette er hva jeg har tittet på denne uken:

Den første linken handler om -gjett en gang- den kongelige fødselen.... 

Hvorfor var verden så sjokkert over Kates etter-fødselsmage?
Hvordan reagerte du når du så bildene av henne? Jeg må innrømme at 

jeg ble overrasket over hvor tøff hun var som ikke skjulte magen litt engang.

Les artikkelen Why is the World so shocked to by Kate Middelton's belly her.

Link nummer to er en bildeserie av et fenomen som er utbredt i USA: Barn i bånd.

Er dette praktisk og helt ok, eller slemt gjort mot barna? Se bilene her.

Ukas tredje link tar dere med til Pinterest og en av de nydeligeste samlingene av baby og barnefoto som jeg noen gang har sett. Inspirasjon i bøttevis! Bare se her!  Dette var min favoritt.

Link nummer fire er en blogg om hjemmesydde barneklær. Hvis ikke du har oppdaget den enda, så kommer du til å bli hekta. Gullkorndesgin selger nydelige hjemmesydde plagg til baby og barn på bestilling. Jeg har så lyst på ALT denne dama syr. For et talent! Sjekk bloggen her.

Ukas siste link er en kampanjefilm som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Nydelig og tankevekkende!

Det var det for nå! Ønsker dere en nydelig helg!

56 Når lykken glipper

September 2009: Jeg vet ikke hva som skjedde. Alt er så tomt. Hodet mitt er tomt, ordene mine, hjertet, ja alt egentlig. Jeg føler meg grusom. Nei, verre enn grusom. Motbydelig. Jeg har fått alt jeg ønsket meg, men likevel greier jeg ikke å ta meg sammen og bare være litt glad. Jeg blir kvalm.    -Utrdag fra min dagbok da Storejenta var 2mnd gammel-

Da vi ventet vår eldste datter, gledet vi oss ubeskrivelig mye. Jeg husker godt den intense lykkerusen som jeg følte i de siste ukene før fødselen -på tross av alt ubehaget som det å være høygravid innebærer. Vi skulle få vår største drøm oppfylt. Vi skulle bli en liten familie! Men plutselig glapp lykken.

Fødselen ble ikke slik vi hadde tenkt. Den ble faktisk stikk motsatt av det vi hadde forberedt oss på. I tillegg så opplevde vi en rutinesvikt på sykehuset som satte en diger støkk i oss: Datteren vår ble rushet av gårde til barnelegen rett etter fødsel, og vi fikk ikke en eneste beskjed om hvordan det gikk med henne før det hadde gått nesten 30 minutter. Jeg får fortsatt en ekkel følelse i magen når jeg tenker på den hendelsen, og vi var sinte og skuffet i lang tid etterpå.

Ammingen fungerte sånn tålig greit i 10 dager, før jeg endte på akuttmottaket med alvorlig hissig brystbetennelse og ble innlagt for å få intravenøs antibiotika. Månedene som kom ble sterkt preget av dette. Jeg måtte være ekstremt forsiktig for å unngå betennelse, brystpumpa gikk døgnet rundt, og jeg måtte ta flere runder med antibiotika. De første ukene med vår datter ble altså heller ikke i nærheten av det vi hadde håpet på.

Jeg vet ikke om det var uflaksen vår med fødsel og amming som gjorde at jeg sank, eller om det ville skjedd uansett, men akkurat det har aldri vært så viktig for meg å vite. Det som er viktig for meg, er at jeg har fått verktøy som forhindrer at jeg havner der igjen. Jeg har vært usikker, men jeg velger å være åpen om dette nå, slik at andre som er der jeg var, føler seg mindre alene og kanskje tør å fortelle noen om hvordan de har det. Hvis det finnes en sjangse for at jeg kan forhindre at noen havner der, helt ute på dypet, så er det verdt det å fortelle min historie.

I løpet av de første månedene etter fødselen, følte jeg små lykkeglimt innimellom håpløsheten. Jeg kunne sitte og stirre på den nydelige datteren min i timesvis, jeg snakket med lys stemme, jeg tullet, koset og lekte med henne slik som en mor skal, men den dype forbindelsen til barnet mitt og mammalykken dukket sjelden opp. På et tidspunkt lurte jeg på om jeg kanskje ikke var skikket til å være mamma i det hele tatt. Hun fortjente jo mye bedre!

Det kom dager innimellom som var helt ok. Dager hvor jeg klarte å karre meg opp til kanten av stupet igjen, og klore meg fast for et øyeblikk. Men jeg ble der aldri lenge. Det var for tungt.

 Da Storejenta nærmet seg åtte måneder, skrev jeg ned dette:

Jeg er helt ubrukelig Han er mye bedre til å ta vare på henne. Jeg bare "gjør" men jeg føler nesten ikke noe. Jeg står ikke opp av sengen før på ettermiddagen. Jeg spiser enten ingenting eller masse dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne bytte ut meg selv med en annen, en bedre mor for henne. En bedre kone for ham. De fortjener ikke å sitte oppe med meg...

Da jeg skrev dette, hadde vi nettopp flyttet til utlandet med vår eldste datter. Jeg hadde altså mistet det som var igjen av mitt svært forsømte nettverk av venner og familie. Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å flytte langt bort akkurat på det tidspunktet, men det var nødvendig for fremtiden vår. 

På utsiden gjorde jeg mitt beste for å holde på fasaden. Ingen skulle behøve å bekymre seg for meg. Jeg skulle ikke være til enda mer bry enn hva jeg allerede var. Jeg skammet meg.

Jeg slet med meg selv store deler av det første året som mamma. Avskyen for meg selv vokste. Jeg følte at jeg ikke dugde til noe, og snart var ingenting jeg gjorde godt nok. Selv de ukene hvor mannen var bortreist og jeg faktisk tok godt vare på Storejenta mi alene, så følte jeg at jeg ikke holdt mål.

Min indre kritiker hevet stemmen til høyeste volum, og jeg klarte knapt å utføre enkle, dagligdagse oppgaver uten å føle nederlag. Jeg  befant meg i et slags vakum. Tiden og livet gikk liksom videre for alle unnatt meg. De rundt meg opplevde oppturer og nedturer, som jo er helt naturlig, mens jeg satt der (eller lå i sengen) og følte meg tom.

Jeg visste at jeg måtte fikse det. Men jeg syntes at jeg burde greie det alene. Skammen var så tung at jeg ikke orket å søke hjelp, og knapt nok klarte å snakke med mine nærmeste om problemene. Selv ikke mine nærmeste venner fikk vite hvor ille det faktisk var. Jeg stod helt alene, og mannen min og jeg gled sakte men sikkert i fra hverandre. 

Vendepunktet kom først da jeg gav etter for min manns ønske om at jeg skulle søke hjelp. Da var vår datter blitt et år gammel. Det som hadde begynt som en fødselsdepresjon, hadde nå spist opp det første året med min datter. Jeg innså at jeg ikke ville komme meg videre på egenhånd, og at jeg ikke hadde noe annet valg enn å åpne meg for noen. Jeg gruet meg noe forferdelig. Hva om jeg ville bli dømt som en ubrukelig mor? Men jeg visste at det var mitt ansvar. Jeg måtte ta vare på meg selv før jeg kunne bli den mammaen jeg desperat ønsket å være.

Det tok tid og det var en tung oppoverbakke. Men den gikk i det minste oppover. De første månedene var harde, og jeg følte ofte at jeg satt helt fast. Men så var det dag at noen fortalte meg noe som åpnet en dør ut av mørket i hodet mitt:

Det er lov å være glad for hva som helst selv om man sliter. Også de små tingene. Så lenge du klarer å være litt glad for noe, hver dag, så er en god start. Selv om det å le av en dum TV-serie eller å gå på kino ikke fikser alt, så er det likevel mye verdt. Det gjelder å starte i det små og jobbe seg oppover. 

Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men dette hjalp meg med å forandre tankesettet mitt, og jeg tenkte stadig tilbake på de ordene, hver gang jeg følte at det ikke var noen vits i å prøve. Det ble som et lite personlig mantra som jeg fortsatt bruker. Veien videre var fortsatt tøff til tider, smått og smått ble dagene lettere og lysere. Båndet til min datter ble sterkere og sterkere for hver dag, og jeg den bråkete kritikeren i hodet mitt ble satt på plass. Tilsutt klarte jeg til og med å tilgi meg selv for å ha "kastet bort" de dyrebare første månedene med datteren min. Da våre to yngste kom til, følte jeg meg bedre rustet til å takle overgangen fra svangerskap til mamma, og nå opplever jeg ikke lenger motgang i mammalivet som et personlig nederlag.

Kjære deg som er midt i mørket akkurat nå:

Vakre mamma, jeg vet du har det forferdelig vondt, men jeg lover at det er mulig å snu dette. 
Du behøver, og har rett på hjelp, og du kan finne veien ut.

Du er ikke den eneste. 
Fødselsdepresjon er en tilstand som rammer mange mødre i varierende grad. Det mangler gode norske tall over dette i Norge, men i USA antas andelen å være så mye som 1 av 8 kvinner. Sannsynligvis er mørketallene høye.

Og til deg som kjenner noen som sliter: Noen ganger er det bare én trygg person som er villig til å lytte som skal til, og som kan åpne døra til veien videre. 





Har du opplevd fødselsdepresjon? Hvordan fant du din vei ut?

1 Konkurranse og Rabattkode -Vinn Naturlige Produkter

I dag har jeg noe gøy på lur! I samarbeid med nettbutikken BigGreenSmile.no kjører jeg nå igang en aldri så liten konkurranse. I tillegg vil jeg gi alle mine lesere en rabattkode hos samme butikk. Blir du med på konkurransen, kan du vinne en kjempefin pakke med naturlige produkter til barn fra BigGreenSmile.

Den O'store premiepakken inneholder:

• Naty Ammeinnlegg
• Naty Bleier i valgfri str. Les gjerne mitt innlegg om test av disse bleiene her.
• Naty Parfymefrie Våtservietter 
• Green People No Scent Sun Lotion -en vannavstøtende solkrem som er fri for parfyme. Med aloe vera, edelweiss & hylleblomst.

Og hvis ikke du har baby eller små barn selv, så kan denne pakka likevel være perfekt til å gi bort. For eksempel i barselgave til en fersk mamma!

Slik deltar du i konkurransen:

1. Svar på dette spørsmålet:
Hva er det som skiller BigGreenSmile.no fra andre nettbutikker? 

2. Send svar til: ida@biggreensmile.no

Vinneren trekkes 3. august.

Rabattkoden, som dere alle kan benytte dere av, er BERLINMAMMA og gir 10% hos BigGreenSmile.no

Selv skal jeg klikke hjem noen pakker med bleier til Lillebror og kanskje litt produkter til en sliten mamma. 


Ha en nydelig dag, og lykke til! 

12 Morgenstund

Du sitter alene i den store sofaen og lytter. Bestefar spiller Morgenstemning av Grieg på pianoet i hjørnet, og for hver note som glir ut i rommet, blir øyelokkene dine tyngre og tyngre.

Du har nygredd hår, med unntak av en klissete floke som stammer fra isen du spiste i går. Det er varmt. Tjuesju grader som fikk deg til å kaste av deg sommerkjolen. Nå ligger du der under et teppe på sofaen og sovner til de siste notene av pianostykket. Du har blitt så stor, og jeg ser at du ligner litt på meg der du ligger, intetanende om at jeg knipser bilder av deg mens du drømmer.

Hendene dine åpner seg og du puster dypt. Kommer du til å huske dette når du blir stor?

Blir dette et av de fine minnene fra barndommen som du vil tenke tilbake på når livet blir mer komplisert og du ikke lenger kan sovne så lett til pianomusikk på sofaen til mormor og morfar?

Jeg håper det. Jeg håper du kommer til å huske denne dagen, gjemme den bort og ha den som en liten skatt du kan ta frem når du blir stor og du trenger et minne om en god Morgenstund.

8 Hjemløs

Du er litt hjemløs akkurat nå, og jeg ser at det er vanskelig. Smått og smått går det opp for deg at dette er begynnelsen på et helt nytt kapittel. Vi har kastet oss uti noe stort og ukjent, og dratt deg med uten å spørre deg først. 

Akkurat nå er vi bare på ferie, men vi skal ikke tilbake til den leiligheten du kjenner så godt. Vi skal begynne på nytt et annet sted, og jeg ser at du grubler. Du bare to år og du har faktisk aldri flyttet før. Og hva er egentlig en "ferie"?

Storesøster forstår at ting vil endre seg. Hun forteller oss at hun gleder seg. Det vil nok bli litt vanskelig for henne også når det hele blir mer virkelig, men hun kan i det minste fortelle oss alt hun tenker på. Og ikke minst spørre. 
Du kan ikke spørre så mye enda. 
Det må vi hjelpe deg med.

Du er som regel den lille klovnen, den utadvendte, den som tør alt. Nå har du blitt røsket ut av den hverdagen du kjenner, og jeg ser at du av og til sliter litt. Du er litt mer usikker og forsiktig. Du vil ikke at mamma og pappa skal gå for langt bort uten deg. Du passer på at vi skal være sammen.

For selv om vi, med enkle ord, forklarer deg og Storesøster hva som skal skje om noen uker, så kan jeg ikke være sikker på at du forstår. For du er fortsatt liten og det er vanskelig for deg å beskrive hva du tenker og føler. Men du prøver:

"Hjem mamma. Gå hjem."
"Ja. Vi skal snart hjem lille venn. I det nye hjemmet vårt."
"NÅ hjem mamma! Vondt mamma -au!"
"Hvor gjør det vondt vennen?"
"Her" (Peker på brystet sitt)
"Kanskje du har hjemlengsel?"
"Ja. Jengsel mamma. Vondt."

Lille, kjære, søte skatten min. Jeg forstår.
Det gjør vondt for meg også. Men det kommer til å gå bra.
Jeg har vært igjennom dette mange ganger, og jeg vet at det blir bedre.
I mellomtiden skal du få oppleve den herligste sommeren du kan tenke deg. 
Omringet av venner og familie, sommer og lange dager på mamma og pappas fang.
Og så når vi har kommet oss et stykke lenger ut i dette nye kapittelet, så vil det stikke mindre og mindre i brystet for hver dag. Du blir ikke hjemløs for alltid.
Jeg lover.

22 Bleiefri fra fødselen: EC-metoden

Bleiefri fra fødselen -er det mulig? I følge foreldre som praktiserer den urfolk-inspirerte metoden, så går det fint an!

Hva er det?
EC-metoden eller Elimination Communication, går ut på at foreldrene tidlig lærer å tolke babyens signaler så godt at de ikke trenger bleier. Når babyen gir signal om at det er tid for å gå på do, så holder foreldrene barnet over en potte eller en do. Det ideelle vinduet for å introdusere denne metoden skal være 0-4måneder fordi det er da det er enklest å lære å tolke barnet, men det skal også være fint mulig å starte senere. 

Begrepet

Elimination Communication ble først brukt av Ingrid Bauer i hennes bok Diaper Free! The Gentle Wisdom of Natural Infant Hygiene. Bauer hadde tilbrakt tid i Afrika og India, hvor hun observerte mødre som bærte rundt på bleiefrie, små babyer. Hun ble aldri vitne til noen "uhell" og ble veldig interessert i denne metoden. Så interessert at hun faktisk ikke brukte bleier på sine barn, da de kom til verden. Senere opprettet hun et nettsamfunn og skrev boken om sine erfaringer med bleiefrie babyer.

Hvordan gjør de det?

EC-metoden går ut på å observere babyen og legge merke til lydene og bevegelsene de gjør like før de går på do. Noen babyer lager alltid den samme "hehh" lyden, eller krøller seg sammen og lager en "grrr" lyd når de må bæsje. De fleste EC-foreldre har i tillegg til å tolke barnets signaler, også faste tider hvor de holder babyen over do: Når de våkner om morgenen, etter måltider og før de legger seg for kvelden.

Noen EC-foreldre bruker bleie på barnet om natten, hvis de skal på lange turer eller når de skal ut i veldig kaldt vær. Det finnes også dem som praktiserer EC delvis. Det vil si at de holder babyen over doen når de har mulighet for det, men ikke nødvendigvis igjennom hele dagen. Selv om man praktiserer EC- så er ikke alt bare svart-hvitt. 

Fordeler

Fordelene ved EC-metoden er blant annet dise: 

• Babyen slipper plager forbundet med bleiebruk som f.eks bleieutslett, klam hud, urinveisinfeksjon, soppinfeksjon og generelt ubehag ved å ha egen aføring tett på kroppen. 
• Barna slipper også vanlig "pottetrening" når de blir eldre, for jobben er jo allerede gjort.
•  Miljøet blir spart for produksjon og bleieavfall. 
• EC-metoden er gunstig for familiens økonomi -for man slipper jo å kjøpe bleier. 

Ulemper

• Elimination Communication krever mye oppmerksomhet fra foreldrenes side å lære å tolke babyens do-signaler. Mange foreldre har ikke tid til å fokusere såpass mye på dette.
• Man må være klar for å handle raskt når babyen sier ifra, og det vil i noen tilfeller være nødvendig å ha med seg en liten potte eller "tissebøtte" hvis man skal oppholde seg på steder uten toalett eller passende busker...

Kritikere av denne metoden argumenterer med at det ikke er riktig å "pottetrene" et så lite barn fordi at de ikke er gamle nok til å ha kontroll på blære og tarmfunksjoner. 

Men EC-foreldre slår tilbake med at metoden ikke går ut på å få babyen til å "holde seg" -for det kan de jo såklart ikke. Det er ikke babyen som blir "trent" -det er foreldrene. Det går ut på å være oppmerksom på når babyen uansett skal til å gå på do, og da hjelpe dem til å gjøre det på den måten som foreldre har gjort det i hundrevis av år før bleier ble vanlig å bruke.

Men så er det jo klart at det alltid vil bli noen uhell. EC-foreldre forteller at de har nesten 100% hell med å unngå bæsjeulykker, og ca 70% med tisseulykker. Men bleiebarn har da også tisseulykker med vått tøy og bæsj på uønskede steder, så de ser ikke på disse få uhellene som noen virkelig bakdel.

Selv syns jeg konseptet er uhyre spennende. Jeg har jo brukt "nyfødtspråket" eller Dunstan Baby Language på Lillebror, og syns det har fungert veldig bra. EC blir for meg en slags utvidelse av denne kommunikasjonen mellom baby og foreldre. Jeg praktiserer ikke EC på fulltid, (ain't nobody got time for THAT med 3 småbarn...) men jeg har ofte merket at Lillebror lager en viss grimase når han må "eliminere", og da har jeg spart en bleie her og der ved å holde ham over toalettet, -noe både jeg og han syns var stor stas.

Har du hørt om EC-metoden før? 

Er dette noe du kunne tenkt deg å prøve eller høres det helt fjernt ut?

Info for interesserte:

Her finner du en facebookside for EC-foreldre.

Her er link til Organisasjonen Diaper Free Baby.

Og her er en kjempebra video med en britisk mor som forklarer EC i et intervju.

6 En Lillesøster

Det er ikke alltid det er så lett

Å ha en slags skygge ved siden av deg

En om også er liten og vil bli sett

En som krever: jeg- jeg!

Jeg forstår at du vil ha mamma alene

Ikke dele og være snill og grei

Du vil bygge tårn og synge på en scene

Ikke bli bli avbrutt med et se på meg!

Men ofte så er det faktisk helt topp

Når hun smiler og synger her er jeg!

Hun som alltid hjelper deg opp

Storesøster -kom og lek med meg!

For hun trossalt litt god å ha

Hun som tuller, klemmer og trøster

Bråkete, egen og sta

En ordentlig lillesøster

32 Store planer

Da jeg startet denne bloggen var jeg ikke helt sikker på hvordan fremtiden vår ville se ut. Vi hadde mange drømmer og ønsker, men også mange løse ender. Nå begynner de løse endene å komme sammen, og planene for fremtiden min sammen med Tyskeren og trøbbeltrioen begynner å bli klarere. 

I det siste så har kanskje dem som har lest bloggen lenge lag merke til at det har blitt litt mindre blogging med lenger i mellom hvert innlegg. (I starten blogget jeg 1-3ganger hver dag. Ja, jeg vet. Litt intenst liksom...) Grunnen til at jeg har hatt mindre tid til bloggen i det siste har ikke bare vært Lillebrors ankomst, men også en annen: Vi skal flytte! 

I løpet av sommeren skal vi altså få et nytt hjem. Det blir nok en hel del utfordringer og sikkert mye stress, men jeg vet at det blir bra tilslutt så vi kjører på. Det hjelper å ha en snill mann som er irriterende hæppy og sinnsykt positiv når man skal igjennom store forandringer i livet. Jeg er heldig med han der. Selv kan jeg være litt typen til å spå verdens ende hvis jeg ikke kan se nøyaktig hvordan ting kommer til å bli i god tid i forkant. Heldigvis finnes det kaffe.

Vi gleder oss noe enormt til å starte på et nytt kapittel sammen. Det blir så utrolig spennende! Bloggen blir så klart med videre. Skrivingen og kontakten med dere har blitt en viktig del av hverdagen min som jeg ikke vil være forruten. Det gir meg så mye tilbake.

Hvor vi skal bo? Det kommer jeg tilbake til senere, når tidspunktet nærmer seg.  Først skal vi nemlig på ferie!  Akkurat nå sitter faktisk Lillebror og jeg på flyet. Resten av gjengen kommer etter oss om et par dager til. 

Vi skal tilbringe noen deilige uker sammen med familien min. Bloggen tar ikke ferie da, så se opp for mye grillpølse og softis-innlegg, hver dag. Neida, jeg lover, det blir nok av innlegg i vanlig "Jona-stil" som en artig leser kalte det engang. Takk for at dere har fulgt meg sålangt, og jeg gleder meg til å dele nye gleder og utfordringer med dere. Ha en knall mandag!

FIRE måneder gammel klump -hurra!