20 Why I was not here

Det at jeg får dårlig samvittighet for å ta meg bloggefri i helgen, vitner om at jeg muligens begynner å bli en smule avhengig av bloggingen... Jeg forstår hvis det irriterer noen når jeg plutselig bare holder kjeft i noen dager. Jeg blir jo selv litt skuffet hvis favorittbloggene mine ikke blir oppdatert på fridagene, så jeg vil jo helst ha noe heidundranes moro å vise dere i helgen. Men denne helgen har jeg vært helt ærlig vært superlat, så nå må stakkars dere nøye dere med en halvskakk bildeserie av det vi har drevet på med... Her er grunnen til at jeg ikke har vært her:

Vi har laget "immvitasjoner":

Fordi at det er faktisk voldsomt stas å lage invitasjoner. Men hva det var vi inviterte til, er fremdeles uvisst.
Men de ble himla fine da.

Og så ble jeg tvangsforet. Nammegod kake, te og sandwich:

Teselskap og picknick med Lillejenta

Lillebror og Storejenta dro på camping i stua:

Det var klart at de trengte alle teppene og dynene vi har heimen....

"Du holder et øye med henne ikke sant mamma? Ikke gå i fra meg her. Hallo?? Mamma???"

Lillebror var fra seg av begeistring. En artigere campingtur hadde han visst aldri opplevd.

Innimellom all moroa fikk vi også tid til litt skyping med mormor:

Og selvfølgelig et par kaffepauser:

Det har vært noen lesere som har lurt på hvordan vi har tid til å la barna styre dagene i så stor grad som vi gjør, (Idle parenting i praksis og alt det der..) og svaret er:  Vi tar  oss tid. Men et sted må man jo ta tiden i fra, og denne helgen har vi tatt den fra rydde-og vaskebudsjettet. Vi har med andre ord behandlet oppvasken og annet husarbeid som en sjelden, fredet sommerfugl:

Se men ikke røre.

Håper dere også har kost dere masse da. Og at vi ikke er de eneste som har fredet oppvasken i helgen.


Har dere vært laidback eller effektive i helgen?

5 FOTOFREDAG: Blåseblomster

Du roper høyt mens du løper mot meg på lekeplassen. Du drar meg i armen og brøler: MAMMA KOM! Jeg får et kaldt sug i magen. Det må ha skjedd noe med Lillesøster. KOM FORT MAMMA!

FOTO: Jona

Jeg står opp og vi løper sammen forbi sandkassen, inn i noen busker og ut på gresset på andre siden.

SE MAMMA! roper du med trill runde øyne.

 DET ER SÅ MANGE! OVER ALT!

Blåseblomster. Selvfølgelig. 

Du har funnet et sted med hundrevis av blåseblomster, og nå er du og Lillesøster i ekstase. 

Dere blåser og ler til dere blir svimle, og slenger dere rundt halsen på pappa slik at genseren hans blir full av små flyvefrø som er umulige å få bort.

8 Fra A til B: Med og uten barn

Det er utrolig hvor mye morsomt som skjer når man er ute med ungene. Det skjer liksom aldri så mange gøyale ting når jeg er ute alene av en eller annen grunn. Her er en meget primitiv illustrasjon som viser hvor kjedelig det var å løpe ærend før jeg fikk barn i forhold til nå:

I tilfelle noen lurte på hvorfor jeg alltid kommer fot sent.

Merker du forskjell på det å komme seg fra A til B etter at du fikk barn?

4 Sommersalat med Urtedressing og Fetaost

Jeg har fått dilla på spinat. Jeg putter det i alt. Paier, smoothies og salater. Denne salaten er kjemperask og enkel å lage. Kombinasjonen av frisk urtesmak, mild avocado og knasende pinjekjerner er avhengighetsskapende. Anbefales som en lett middag eller ved siden av grillmaten på late sommerdager!

 Du trenger: 

(nok til to voksne)

100gr naturell fetaost

Et par store håndfuller fersk spinat

En liten neve pinjekjerner

1 avocado

1/2 agurk

Gressløk

Dressing:

Fersk koreander

Fersk peppermynte

2ss honning 

1ss hvitvinseddik

1/2dl extra virgin olivenolje

Salt og pepper etter smak

 Slik gjør du: 

Skyll spinaten
Kutt avocado og agurk i små terninger
Finhakk gressløken
Rist pinjekjerner i en stekepanne. Bruk høy varme og ikke la dem steke mer enn ca et minutt.
Bland alt sammen i en bolle.

Ha ca ti blader koreander og fem blader mynte i blendern sammen med resten av dressing-ingrediensene.
Mix i ca 1 minutt til du har en lysegrønn dressing. Smak til med salt og pepper.

Ha dressingen over salaten og strø fetaost på toppen. Toppe salaten med mynteblader og gressløk.

 Nyt!

18 Ubarmhjertige meg

Du er tre -snart fire.
Du har så mange idéer.
Mange gode, og noen ikke fullt så gode.

Du har alltid en plan, som ofte ser helt annerledes ute enn min.

Du har så mange følelser, og noen ganger er de så store at det bobler over.

Og så skjer det ganske ofte at du får en idé, lager en plan og begynner å jobbe. 

Og så kommer ubarmhjertige meg og bare ødelegger for deg.

Kaster den tomme kartongen som du skulle bruke.

Feier bort bladene du hadde lagt på et hemmelig sted.
Tørker bort vannet du lekte med.

Plutselig har du ikke plass til alle følelsene dine lenger, fordi jeg presterte å ødelegge prosjektet ditt.

Og når du ikke får plass til følelsene dine inni din lille kropp, så øser du dem over på min.

Som regel klarer jeg å tenke meg om før jeg reagerer, men ikke alltid.
Noen ganger blir jeg sint tilbake fordi jeg ikke forstår, og bruker sinte ord.
Det burde jeg gjøre mindre av.

Jeg mener ikke å få deg til å tvile på deg selv, og ei heller å være slem når jeg sier "nei".

Jeg er bare en voksen, og voksne forstår seg ikke alltid på barn.

Jeg greier ikke alltid å forstå at det i dine øyne ikke er noen 

forskjell på fantastiske eksperimenter og 

det jeg kaller rampestreker.
Men jeg prøver.

Tilgi meg. 

Gi meg en sjanse til,

så skal jeg prøve å forstå når du har en plan.

Jeg skal prøve så godt jeg kan å følge med og ikke

avbryte før jeg må. Gi deg tid til å utforske, og kun

hjelpe når du ber meg om det.

Jeg har mye å lære.

15 Blogaward og 5 blogger jeg leser

DANKEdankedanke schön! For en uke siden mottok jeg en Blog Award fra bloggeren bak ToPlussTre, som er en fin mammablogg om livet til tre små, hvor av to er 1år gamle tvillinger. Jeg ble veldig overrasket og glad. Det er veldig stas når folk viser at de setter pris på bloggen min. En slik award innebærer at mottaker skal gi den videre til blogger som man syns fortjener ekstra oppmerksomhet. Den der var ikke  helt enkel for en vinglepetter som meg. Det finnes så mange artige og spennende blogger! Jeg har brukt lang tid på å bestemme meg og vært frem og tilbake i forhold til hvilke blogger jeg skulle velge, og det ble såpass umulig at det hele tok meg tilbake til gymtimen i 6.klasse hvor jeg måtte velge lagkamerater til kanonball. Jeg kom fram til at jeg må nok begynne å anbefale blogger regelmessig, fordi at det er så mange som fortjener mer oppkerksomhet. Men nok om det. Her er de jeg vil trekke frem og gi Blog Awarden min videre til:


Artig for kidsa: En tegneblogg med illustrasjoner og tekst som beskriver situasjoner som vi foreldre kan kjenne oss igjen i. Morsomme Hege som står bak bloggen og tegningene, beskriver den som "en feelgood blogg fra Villa Vannvidd".

Adventures in Jedi: En rørende og velskreven blogg fra en annen mamma i utlandet. Bloggen handler om livet som hjemmeværende mamma til en liten gutt som heter Anakin,(<-var ikke det ca. det kuleste navnet i verden??) og andre ting som opptar Dida som skriver bloggen. Hun er usedvanlig god til å sette ord på ting, og jeg blir som regel sittende med et ferskt perspektiv på ting når jeg leser bloggen hennes. Dida skriver på engelsk, siden hun og familien er bosatt i Australia.

Diaperdivadiary: En blogg det er vanskelig å beskrive. Den må nesten bare leses! Diaperdivaen er en modell og tobarnsmamma, bosatt i Oslo, som stadig er ute på nye eventyr. Hun har en underholdende tone og en jordnærhet som jeg ikke trodde var modeller forunt før jeg begynte å lese denne bloggen. Diaperdiva gir oss litt av alt, all over the place, men mest av alt: moro og ironi om det å være mamma.

ZooPayne: Herr og Fru Payne har tre barn, en hund, en flokk sauer, høns, to katter og en hest. Familien bor på en sjarmerende bondegår i Norge, og deler sin hverdag med barn, dyr og natur i skjønn forening. Hver gang jeg leser denne bloggen, så bestemmer jeg meg for at jeg skal kjøpe meg bondegård. Og så husker jeg at man trenger penger til sånt... Uansett, Zoo payne er en koselig og hjertevarmende blogg og jeg er fast leser.

Pappahjerte: Hvor skal jeg begynne? Peter var den typen som ikke kunne fordra barn. En sånn som virkelig ikke kunne begripe hvordan andre folk kunne synes de små, plagsomme menneskene var søte... men det vaqr før han ble frelst...
Peter er et geni bak tastaturet og jeg ler mye og med magen når jeg leser bloggen hans. Absolutt verdt en titt!

Så, til dere som er nevnt over her, som nå har mottatt min BlogAward 
-her er the rules of the game:


• This award is given by real people to real people writing blogs that is real special in the way stated in the Award Logo.
• Show appreciation of the blogger who nominated you and link back to them in your post;
• Add the award logo to your blog;
• Share 7 things about yourself;
• Nominate 5 – 10 or more bloggers you admire;
• Contact your chosen bloggers to let them know.


7 ting om meg selv: 
Litt usikker på denne her...7 ting liksom? "Ting" som i "morsomme ting"...? Eller skumle? Ekle? Rare? Kule?
Dette var vanskelig. Kanskje jeg skal ta litt fra forskjellige kategorier for å være sikker på at det ikke blir så ensporet og kjedelig.
Ok greit:

Rart: Jeg tåler ikke basilikum. Så hvis noen vil sette meg ut av spill, så er det bare å strø litt av den djevelske urten over salaten min, og lene seg tilbake og følge med mens formen min går fra å være lykkelig intetanende til å bli akutt kvalm og dårlig.

Ekkelt: Jeg spyr av basilikum. Sånn skikkelig. Med brannslangestyrke.

Morsomt: Mannen min visste ikke at jeg spyr av basilikum da vi møtte hverandre, og serverte bla. basilikumpesto på vår første date.

Ikke fullt så morsomt: Nyforelsket og stokk dum som jeg var, stappet i meg pestoen som mannen  min laget før jeg skjønte hva jeg hadde gjort, og tilbrakte resten av kvelden hengende over doskåla.... mmm!

Skummelt: Som den anagram-nerden jeg er, så syns jeg det er litt skummelt at bokstavene i ordet Basilikum kan stokkes om til å bli: Bulimi Sak. Djevelens plante, jeg mener det!

Imponerende: Er dere lei av Basilikum nå? Ok, greit. En ting som er litt imponerende om meg, som ikke har noe med basilikum å gjøre (tror jeg hvertfall) er at jeg har fått en diplom og medalje av Erkebiskop Desmond Tutu for mine lederegenskaper. Artig å ha det der på CV'en ved siden av "kan sykle uten støttehjul - men tåler ikke basilikum," under tilleggsinfo.

Sjokkerende: Jeg syns egentlig  basilikum smaker veldig godt.

Kryptonitt: Fanden ta deg, du deilige men dødelige urt!

Okay, mission completed. Håper dere koser dere med bloggene jeg anbefalte, og så satser vi på at ikke jeg får noen trusselbrev med basilikumskvaster i posten fordi noen følte seg glemt.




Leser du noen av bloggene jeg nevnte? Vil du ha ukentlige blogganbefalinger ?

5 Sommerdager med Kona mi

Det er kun få dager til min kjære Kone må dra hjem igjen. Jeg kan ikke beskrive hvor mye slike venner betyr for en sliten trebarnsmamma på randen til nervøst sammenbrudd. Ikke bare får jeg haugevis av hjelp med hverdagslige gjøremål, men det er så inni hampen godt for sjelen å ha en god venninne rundt seg, som får meg til å le så jeg nesten tisser på meg, midt oppi alt kaoset.

Dessuten så elsker hun kaffe og sjokolade nesten like mye som jeg gjør. Og vi vet begge akkurat hva vi vil ha når vi først skal synde og trøkke innpå med karbohydrater: bagel NÅ takk!

Dere kan forresten sjekke ut bloggen til Kona mi her. 

Hun har samme skrudde humor som meg, og vi kan spøke om absolutt ALT. Det er ikke å overdrive når jeg sier at vi har blitt stirret på av folk på gata der vi går og skriker og skråler og ler så høyt at det gjaller i husveggene.

Vi er også ca. like barnslige og elsker livets små hverdasgleder:

Ungene digger henne. Lillebror roer seg og sovner hos henne, noe han hittil kun har gjort hos meg og pappaen. Helt utrolig! Jeg vet ikke hva det var hun gav ham, men han var i allefall helt borte og sov som en stein i flere timer da hun passet ham sist.

Storejenta har blitt helt avhengig av mamma nr 2 og proklamerte her om dagen at "Hun skal bli her hos oss for ALLTID."''

I wish.....

I will miss you!

6 Tyskertøsa Intervjuet på Mammadamen

I dag har jeg blitt intervjuet om Berlin av en veteran mammablogger og selvstedig næringsdrivende, nemlig Karianne Gamkinn aka Mammadamen.

Karianne står bak bloggen "Mammadamen" som er en av Norges mest elskede mammablogger. Jeg er såklart fast leser av bloggen som stadig får meg til å tenke og reflektere over mammarollen.

I dagens innlegg på Mammadamen, kan du lese mine

11 Lillebror Blogger: 9 Uker gammel Sjef

Nå har det gått ni uker siden jeg bestemte meg for å flytte ut av magen til mamma og bli den nye sjefen hennes. Jeg har blitt mye større og lengre siden den dagen, og jeg blir bare flinkere og flinkere til å holde mamma opptatt. Her er hvordan jeg gjør akkurat det:

For eksempel hvis hun vil dusje, så blir jeg alltid kjempetrøtt. Helt plutselig. Sånn at hun må bysse meg i hvertfall en halvtime først, og aller helst vil jeg ha puppen samtidig, helt til jeg sovner.

Hvis mammaen min skal til å spise noe, syns jeg det passer greit at jeg får noe mat også, så da ber jeg om pupp. Med en gang. Før hun har fått svelgt den første biten av middagen. Hun er forresten veldig god til å spise maten sin med en hånd, noe alle mammaer burde klare, og søler ikke like ofte på hodet mitt mens jeg spiser. Flinke mammaen min.

Jeg er også veldig god til å skjønne når vi er på vei ut av huset, så da passer jeg på å få unna sånne litt viktige ting som å bæsje meg ut, gulpe i håret til mamma, og spise et laaangt gourmetmåltid før vi går ut. Vanligvis venter jeg til vi er helt klare med alle klærne på, og mamma har stukket nøkkelen i døra for å låse, før jeg setter i gang.

Det ser ut til at hun er ganske takknemmelig for at jeg er så grei og venter til like før vi skal gå før jeg setter i gang, for hun sier som regel "Åh SUPERT! Helt topp !" når jeg begynner å lage en kjempefull bleie idet hun tar på seg skoene.

19 Ammetåka strikes again

Jeg har kjempet tappert i noen uker nå og prøvd mitt beste for å begrense antall episke flauser og uhell, men i går tapte jeg så det sang. Og med "tapte" så mener jeg: dreit meg ut.

Onsdag kveld kommer jeg plutselig på at jeg har time hos tannlegen neste dag. Jeg ordner med barnevakt og er dritnervøs for hvordan dette skal gå. Han er ikke særlig hypp på å være uten meg i mer enn et par minutter, og trenger pupp kjempeofte nå i denne varmen. (Lillebror, altså. Ikke tannlegen)

Torsdagen kommer og jeg overlater Lillebror til barnevakten, og hiver meg på sykkelen. Det er kun minutter til jeg skal være i tannlegestolen, så jeg tråkker som en gal mens jeg prøver å holde nede kjolen min som truer med å flagre opp over ansiktet på meg i motvinden og avsløre at jeg har unnaltt å finne bikiniformen i år også. ("Finner" akkurat som om man bare kan "finne" flat mage og sprettrumpe på Meny eller ICA.)

På veien til tannlegen begynner jeg å tenke på Lillebror. Lurer på om han roet seg etter at jeg dro? Herregud tenk hvis ikke? Tenk hvis han skriker så han blir helt rød i ansiktet? Tenk hvis han blir traumatisert fordi at jeg bare gikk i fra ham, og for hva? For å la noen rote med metallgjenstander og minatyrspegl i munnen på meg. For en grusom mor!
PASS DEG! roper dama som jeg nesten kjørte på.
Woops! sier jeg og lager en liten bevegelse med skuldrene og et ansiktsuttrykk som liksom skal bety "unnskyld for at jeg nesten meide deg ned i asvalten med sykkelen min mens jeg tenkte på babyen min."
Tror ikke hun tok den.
Jona: 0 Ammetåka 1

Litt senere detter jeg inn døren hos tannlegen med deilige svetteringer under armene.
"Hallo! Beklager at jeg er litt sen" sier jeg mens jeg hiver etter pusten og lener meg på disken til sekretæren.
"Har du time?" spør hun.
"Eh, ja. Det har jeg. Det er den jeg er for sen til" svarer jeg.
"Er du sikker?" spør hun.
"Jeg er rimelig sikker på at jeg ti minutter for sen ja" svarer jeg og lurer på hvordan denne samtalen gikk fra "hallo" til å bli et tredjegradsforhør.
"Jeg er ikke så sikker" sier hun.
Nå begynner jeg å bli en smule irritert. Hva vil denne dama egentlig?
"Okay, hør her, er det så nøye om jeg er sen eller ikke? Jeg har bestilt time, jeg er her, og nå skal jeg sette meg ned og vente på tannlegen hvis det er greit for deg?"
"Jeg mente, er du sikker på at du har time i dag? Her står det nemlig at du har time i morgen" sier hun og peker på pc-skjermen.

Dritt.
Dritt Dritt Dritt!
Hjernen min går berserk mens den leter etter unnskyldninger jeg muligens kunne servert henne for å komme meg ut av denne sinnsykt ubehagelige situasjonen, men finner ingen som ikke bare får meg til å se dummere ut. Jeg ender med å gå for denne:
"Sorry. Det er bare, jeg gir så mye pupp for tiden skjønner du, og det gjør hjernen min til en kokt potet. Det er ikke din feil."

Ammetåke: også kjent som kokt-potethjerne-syndrom

Det hørtes bedre ut i hodet mitt.
Sekretæren sier ikke et ord. Ansiktet hennes ser ut som et spørsmålstegn. Det ser nesten ut som om hun holder pusten.
"Okay, ja. Hadet da. Sees i morgen" sier jeg og går ut døren og styrter ned gaten mens jeg fyrer av noen saftige gloser.
Jona: 0 Ammetåka: 2

Men det var ikke over.
Jeg går så fort jeg kan hjemover. Jeg tenker på Lillebror. Tenk hvis han har grått og grått etter mammaen sin som IKKE HADDE TIME hos tannlegen i dag. Jeg rister på hodet og øker tempoet til power-walking før jeg bråstopper. Jeg snur meg rundt og går tilbake dit jeg kom fra.
Hadde visst latt sykkelen stå igjen ja. Jepps.

Jeg trasker tilbake til tannlegen og låser opp sykkelåsen mens tannlegesekretæren rister langsomt på hodet innenfor vinduet på kontoret.

Jona: 0 Ammetåka: 3

Nå hadde det kanskje vært lurt å roe meg ned litt. Telle til ti eller trekke pusten dypt før jeg fortsatte. Tenke litt etter om det var noe mer jeg kanskje hadde glemt.
Neida. Jeg har ikke tid til sånt.
Jeg skriver forklarende SMS til barnepasseren min om hva som har skjedd:
"JEG ER EN IDIOT! OH MY GAAAAAAAAAAAD!"
Jeg trykker på send, og skal til å sette meg på sykkelen når jeg kommer på at jeg akkurat sendte melding til det gamle nummeret hennes. Bah..irriterende. Det er ikke første gangen det der har skjedd i løpet av den siste uken.
Jeg sender meldingen igjen, til det nye nummeret denne gangen.
Deretter hiver jeg meg på sykkelen og kjenner det stikker i samvittigheten for at jeg har klart å rote bort så mye tid på INGENTING. Jeg skulle vært hjemme med babyen min jeg, men her står jeg og sender meldinger til et telefonnummer som ikke er i bruk lenger.

Trodde jeg...
På veien hjem ringer telefonen min.
"Hallo det er Jona" sier jeg.
"Hva er det du vil?? Nå har du nettopp sendt melding igjen og jeg skjønner ingenting av SMS'ene dine! Hvem er du??" roper mennesket i andre enden.
Jeg tar en titt på nummeret til den som ringer.
Nummeret som lyser på skjermen er det gamle nummeret til barnevakten, som nå tydeligvis tilhører en veldig irritert mann som ikke er interessert i å vite at jeg er en idiot.
Dritt.
Dritt Dritt DRITT!

Dritt

"Ojsann" svarer jeg den sinte mannen i telefonen. "Det er nok feil nummer".
"Hva mener du feil nummer? Det er du  som har drevet og sendt meg tekstmeldinger i dagevis og nå ringer jeg deg fordi jeg har fått nok, og nå sier du at JEG HAR RINGT FEIL NUMMER?? Tror du jeg er helt dum eller??"
"Nei nei nei! Beklager jeg mente at jeg  har sendt SMS til feil nummer.  Du skjønner venninnen min hadde ditt nummer før og jeg glemmer alltid å slette det når jeg skal sende sms til henne. Unnskyld!" prøver jeg meg.
"Herregud er det mulig" sier mannen før han legger på.

Jona: 0 Ammetåka: 4

Jeg trenger vel ikke si at det var på sin plass med litt kaffe og sjokolade etter denne episoden. Ammetåka
-you are killing me.
Og hvis du lurte, så gikk det helt greit med Lillebror. Han syns visst det  var helt konge å få gå tur med  noen andre enn mamma for en gangs skyld.


Hva er det værste/morsomste du har gjort i ammetåka?

13 BERLIN FAVORITES: Lila Lämmchen

Tid for en av mine BERLIN FAVORITES, og denne gangen handler det om shopping. Utvalget at barneklær i Berlin er helt fjernt stort, men denne butikken er min absolutte favoritt i sin kategori. Lila Lämmchen ("Det lilla lammet") har bokstavelig talt alt en trenger av klær, leker, og sko til hele familien, og det beste av alt: -alle varene er økologiske og utelukkende laget av naturtekstiler.

Lila Lämmchen har eksistert siden i 2002 og består av tre butikker rett ved siden av hverandre.  Da de åpnet den første butikken sin, solgte de bla. sko, strømper og regntøy i økologiske naturtekstiler. I 2008 utvidet de butikken med en avdeling for bla. barneklær, leker, kosedyr, garn, tøybleier, og i fjor åpnet de en tredje avdeling med klær til voksne.

Butikken selger ammeinnlegg i ull og silke, og har et nydelig utvalg av nostalgiske treleker og skjønne tøydukker. Utvalget er rett og slett gigantisk. De tilbyr barneklær i nyfødtstørrelse, og helt opp til minst ti år. I voksenavdelingen har de til og med et utvalg av klær til gravide og ammende. Det går også an å leie fantastisk vakre dåpskjoler i naturtekstiler her.

Jeg har handlet mye både til meg selv, mine barn her, og det er som regel hit jeg drar for å finne gaver når venner og familemedlemmer får barn. Jeg elsker Lila Lämmchen. Hadde de solgt kaffe og sjokolade også, så hadde jeg nok bare flyttet inn her.

Filosofien til Lila Lämmchen butikkene går ut på at kroppen vår har det best når vi kler oss i naturtekstiler som sørger  for å transporterer fuktighet bort fra huden, og planeten vår har det best når vi produserer klær uten å bruke skadelige kjemikaler. De er veldig stolte av å tilby et såpass bredt utvalg av økologiske naturtekstiler, (ull, silke, hamp og bomull) og alle produktene er produsert på etisk forsvarlig vis. 

Man må nok legge igjen noen kroner mer på denne butikken enn hvis man handler hos de store kleskjedene. Jeg syns ikke prisen er så høy i forhold til andre ikke-økologiske barneklær av kvalitetsmerker heller. Og jeg betaler gjerne litt ekstra når jeg først vil ha kvalitetsvarer, og det vet jeg at jeg alltid får hos Lila Lämmchen. Dessuten så er klærne de selger bare så sinnsvakt nydelige at jeg nesten ikke har noe valg. Du kommer ikke ut herfra uten å ha handlet noe liksom. Trust me.

Jeg har handlet både sommer og vintertøy, undertøy og yttertøy på denne butikken, og er alltid fornøyd med varene. Kvaliteten er såpass høy at plaggene varer lenge, og en del av plaggene jeg har kjøpt til mine barn på Lila Lämmchen, har gått i arv til mine venninners barn.

Mine beste kjøp hos Lila Lämmchen er nok sparkebuksene fra Selana som er laget av silke. Ikke bare er de nydelige å se på og superbehagelige for babyen, men de er også så utrolig praktiske, i og med at stoffet puster så godt at huden til babyen ikke blir klam og kald.

Lillebror i sparkebukse og body i økologiske naturtekstiler fra Lila Lämmchen

Jeg er så fornøyd med sparkebuksen, at vi har tre stykker i forskjellige farger, og Lillebror har dem på nesten hver eneste dag. Den er blitt et ordentlig yndlingsplagg. Hadde de solgt buksa i voksenstørrelse, så hadde jeg garantert tasset rundt i en slik hjemme. Og det er ikke kødd altså.

Jeg anbefaler virkelig dere som er på tur i Berlin å stikke innom denne butikken!

For mer info om Lila Lämmchen, sjekk hjemmesiden deres.

Og for dem som ikke legger turen innom Berolino med det første, så har Lila Lämmchen også en online butikk som dere finner -->her.<--

Innlegget er IKKE sponset!

Handler du økologiske klær og bruker til ull eller silke til barna?

21 To do: å være lykkelig

Karianne aka Mammadamen skrev et fint innlegg på bloggen sin i dag, hvor hun spør hordan vi kan holde på hverdagslykken, og inlegget grep tak i noe inni meg. Jeg ble både glad, fascinert og ettertenksom og bestemte meg for å svare på spørsmålet via et eget innlegg.

Mammadamen forteller om et tilfeldig øyeblikk hvor hun kommer inn døren hjemme med handleposer og to sutrete unger på slep, da hun plutselig blir overveldet av en intens lykkefølelse og takknemmelighet for alt det gode hun har i livet.
Grunnen til at innlegget hadde en slik effekt på meg er nok at det handler om noe som jeg stadig prøver å  beskrive her på bloggen. Bare at hennes innlegg skisserer temaet ifra hennes perspektiv, og det syns jeg er så fint.

Takk for at dere deler.
Jeg elsker nemlig å lese om andre mødre sine liv. Jeg syns det er utrolig interessant å høre om andre foreldres opplevelser og tanker i forhold til det å leve sammen med barn. Jeg digger å få perspektivet mitt snudd på hodet. Jeg liker å prøve å se ting fra andres ståsted. Jeg er takknemmelig for at det er andre foreldre der ute som deler og skriver om hverdagslykke . Det inspirerer og minner meg om å sette pris på det jeg har. Det er kanskje derfor jeg følger hundrevis av foreldreblogger?

Men tilbake til Mammadamens spørsmål: Hvordan holde på hverdagslykken? 
Jeg har tenkt på det mange ganger. Går det an å fange den gode følelsen og holde fast i den? Få den til å vare hele dagen, uken, måneden? -Neppe.
Er det mulig å i det minste kjenne på den daglig?
Jeg tror det.
Ofte kommer vi inn i en fast rutine i hverdagen. Rutiner er gode å ha, det føles trygt, og det som må bli gjort, blir gjort. Men i mellom de faste rutinene og stresset som kommer med familiehverdagen, så er det fort gjort å bli litt blind i forhold til de små øyeblikkene og gledene som jo nettopp er det jeg ser på som hverdagslykke. Jeg er klar over at det ikke alltid er like lett. Når man føler man alltid har dårlig tid eller at pliktene og bekymringene er for mange, så er det ikke så lett å glede seg over at treåringen har malt et ansikt på t-skjorta si med ketchup.

Men jeg prøver.
Hardt. Jeg gjør mitt ytterste for å se skjønnhet og humor i selv de minste ting i hverdagen. En liten jente som klarer å dytte pappas kaffekopp over ende med albuen mens hun trer på seg dagens tredje rene genser...To små søstre som ler av meg når jeg danser støvsugerdansen, en liten gutt som smiler til meg mens jeg ammer ham. Det kan være tilsynelatende trivielle ting som får meg til å smile eller le og kjenne den intense lykkefølelsen helle seg over meg mens varmen brer seg i brystet. Ofte er det også større ting som skjer, og da er kanskje følelsen enda sterkere, men ikke nødvendigvis.
Uansett, så er den følelsen borte på et blunk når det er leggetid og alle ungene hyler i kor.

Den varer ikke evig. -men vil vi det da?
Jeg tror ikke vi kan fange den intense godfølelsen i de lykkelige øyeblikkene. Jeg tror i hvertfall ikke jeg er i stand til det. Men det gjør ikke de minuttene med lykke mindre verdt for det om. Jeg er fornøyd med øyeblikkene selv om de er forbigående. De små latterkulene inni mellom gråtetokter, trass og uenigheter er som gullkorn i sanden...sånn bare for å ta en ordentlig klisjé. Når jeg tenker meg om, så vet jeg ikke om lykken hadde vært like deilig hvis den var konstant, helt uten avbrytelser av perioder med ikke så lykkelige-øyeblikk. Ville ikke det blitt ganske monotont på en måte?

Se og lær.
Barn er ufattelig flinke til å stupe inni disse lykkelige øyeblikkene i hverdagen. De bare ER der av hele sitt hjerte og bader i de gode følelsene. Jeg blir så vanvittig inspirert når jeg ser døtrene mine som i det ene sekundet gråter bitre tårer fordi mamma sa nei til å kjøpe is, for så å utstråle 110% lykke i det neste øyeblikket fordi at de fant en pinne som er ut som en mann. Er ikke det ordentlig lykke, så vet ikk jeg!
Jeg syns godt jeg kan bli flinkere til å gi meg hen til øyeblikkets lykke og bare være. Drite i oppgaver og stress og bare gi meg selv lov til å ta noen minutter med tulledansing med barna hvis det er det de foreslår.

Mål eller selvfølge?
Hvorvidt lykken bør være et mål på To do-lista, eller om vi heller bør se på den som et selvfølgelig produkt av samværet med dem vi elsker og ta den som den kommer, det er jeg ikke sikker på.
Alt jeg vet er at lykke ikke kan måles i minutter. En ufattelig slitsom og dårlig dag, kan bli reddet av et herlig øyeblikk med mannen og barna på tampen av kvelden.
Vi var ikke ulykkelige hele dagen, for så å bli lykkelige på kvelden. Vi fikk bare plutselig anledning til å kjenne på lykken som allerede var der, fordi at det skjedde noe så vanvittig rart og morsomt, (støvsugeren blåste opp skjørtet mitt) og det gjorde at vi stoppet å tenke på alt det negative et øyeblikk, og bare var  sammen i nuet.

Selv om øyeblikkene ikke kan fanges og settes på glass med skrulokk, så tror jeg at lykken likevel tilstede inni de fleste av oss hele tiden, og innimellom bryter igjennom overflaten når vi slapper av gir oss selv tillatelse til å kjenne på den.

Jeg er tilfreds med kortvarige lykkebomber spredt utover i hverdagen.
Er du? 
Føler du at du får nok hverdagslykke?
Er lykke noe man må jobbe for eller er det bare noe man har?


Mammadamens innlegg kan dere lese -->her<--.