"Kun det beste for mitt barn" og "barnets talenter må dyrkes" er fraser som brukes flittig om emnet. Men er det å sende barn i barnehagealder på diverse (mer eller mindre frivillige) fritidsaktiviteter det beste, spør jeg meg...
Det er ikke det at jeg ikke kunne tenkt meg å se mine to nydelige døtre snuble bortover gulvet i tutu-skjørt med Dovregubbens Hall i bakgrunnen mens de piller seg i nesen, for så å skrike "mamma! se på meg! - SE PÅ MEG!".
For det finnes fått søtere enn det. Det innrømmer jeg.
Men det kan vi jo fint få til hjemme, hvis de får himla lyst til det. Pluss at det er ca 100% billigere å ikke gå på ballett-timer.
Og så bare liker jeg ikke tanken på at barna mine skal komme hjem fra barnehagen hvor de har en haug av regler og voksenstyrte aktiviteter å forholde seg til, -for så å bli sendt rett på enda mer voksenstyrt opplegg hvor det forventes at de skal gjøre akkurat sånn og slik.
Everywhere kids go, adults are right there, sheperding them around, tapping their behinds with sticks to ensure that they walk through the prearranged gates, monitoring, checking, controlling, measuring, protecting. -Tom Hodgkinson-
"Men det er jo sånn musikkgenier blir til!" var det en mor som sa til meg engang. Denne moren mente altså at hvis ikke man "gir barnet utfordringer" og dyrker talentene deres ved å sende dem på kurs fra de er små, så vil de ikke ha like stor sjangse til å bli eksepsjonelt flinke når de blir større.
Virkelig?
Jeg tror personlig at den påstanden er bullshit. Ta meg f.eks: jeg begynte ikke på matlagingskurs før jeg var -eh...okay jeg har aldri gått på kurs faktisk... men jeg er dritgod til å lage mat for det om. -Hvis jeg får lov til å si det selv? (Ja det får jeg! Janteloven, gå og ta deg en bolle.) Kanskje jeg ikke er VERDENSMESTER i å lage mat, og kanskje jeg kunne ha blitt det hvis jeg hadde blitt sendt på kokkekurs før jeg sluttet å gå på potte, men jeg er sjeleglad for at jeg ikke ble det! For matlaging er en hobby og en lidenskap jeg fant selv, og derfor er det ekstra spesielt for meg.
Dessuten så er ikke talent noe som går ut på dato. Hvorfor ser noen foreldre på barnet sitt som en åpnet melkekartong og har det så innmari travelt?
Det finnes nok av utrolig flinke folk der ute som hverken ble sendt på kokkeskole eller skrivekurs da de var små, men likevel har det blitt mesterkokker og bestselgende forfattere av dem.
Misforstå meg rett, jeg har ofte vurdert frem og tilbake om jentene burde begynne på pianotimer når de fyller 4. Men jeg tviler på mine egne motiver...
Hvorfor vil vi foreldre at barna skal få så utrolig mye stimuli og opplæring? Er det det at vi bare vil at det skal bli enklest mulig for barna våre? Er det det at vi vil gi dem en fordel, et forsprang på de andre, slik at de ikke må anstrenge seg så veldig senere, når vi ikke lenger har så stor innflytelse på dem?

Er jeg en fryktelig slem mamma som ikke kommer til å sende mine barn på sport eller musikk-kurs før de ber om det selv? Kommer barna mine til å henge etter alle de andre som begynte på fotball og turn da de var 3år ? Kanskje... men jeg synes hobbyer og interesser som sport, teater, musikk osv, skal være noe som barna mine ønsker seg selv.
Jeg føler det blir feil at fritidsaktiviteter introduseres for barnet fordi at mamma eller pappa har en hemmelig drøm om at datteren skal bli en prima ballerina når hun vokser opp. (Det hadde jo vært dritgøy det da!)
Jeg sier ikke at det er den eneste grunnen til at foreldre velger å sende barna på ballett altså, men jeg tror heller ikke at et bleiebarn forstår hva det vil si å melde seg på et kurs som man betaler for, for så å måtte stille opp hver uke slik at pengene og tiden ikke blir bortkastet, og for at de skal legge et grunnlag for fremtidig suksess.
Barn lever i nuet, og kanskje vi burde lære litt av dem?
Dessuten virker det bare trist at noen andre enn meg skal få være den som deler de fineste opplevelsene med barnet mitt. Læring igjennom lek!
Enn så lenge så prøver vi å la barna våre utfolde seg helt fritt i eget tempo og etter egne ønsker når de vil spille musikk, danse, gjøre yoga eller spille teater her hjemme i stua eller hjemme hos venner. Ingen faste tider eller voksne som styrer. Enkelte uker vil de spille piano hver dag. Andre uker går det kun i maling eller ingen av delene. Jeg mener at så lenge de blir utsatt for i allefall noe kunst, kultur og sport her hjemme, så holder det i massevis og de vil fint finne veien til sine talenter selv. Og først da kommer jeg til å gidde å kjøre og hente på fotballtrening, for å si det slik. For meg blir det riktig på denne måten.
Hva tenker dere om dette?
Deltar deres barnehagebarn på organiserte fritidsaktiviteter?
Var det barnets idé, eller valgte dere foreldre hva de skulle gå på?
Er det viktig for deg som forelder at barna skal bli eksepsjonelt gode til noe?







































