23 Tiden

"The only reason for time is so that everything doesn't happen at once."
 - Albert Einstein

Jeg prøver å komme på noe lurt å si om deg, men hodet mitt er fult av sånne klissete klisjéer som jeg helst vil spare verden for: Skjønner ikke hvor dagene blir av. Han vokser så fort. Tida flyr. Men de klisjéene der, de har aldri vært mer passende...

56 På café med Trøbbeltrioen

I dag prøvde jeg meg igjen på en tur ut i verden med hele ungeflokken, uten assistanse. Noen husker kanskje Solodebuten min. Vel, denne gangen gikk det heller ikke helt knirkefritt...

27 Coping: Slik roer du en Kolikkbaby

"Coping": takle, klare, tåle, håndtere, holde ut

Holde ut. Det er det vi driver med om dagen. En baby som skriker av smerte er så utrolig vondt å høre på at det er til å bli rablende gal av. Mange av dere har nok fått med dere at Lillebror må bli bært i bæresjal mens jeg ræker gatelangs i Berlin sent på kvelden slik at han skal roe seg for natten. Det kan trygt sies at jeg folk har skult bort på meg med dømmende blikk når jeg har vært ute og gått mellom utesteder og restauranter i 10-tiden på kvelden med den fem uker gamle lille klumpen hengende på magen. Men det plager meg ikke. Jeg vet hva jeg gjør og hvorfor. De funker faktisk utrolig bra mot kolikkanfallene, disse kveldsturene.

Vi har søkt hjelp hos lege og osteopat, men Lillebror har ikke blitt merkbart bedre enda. Vi kommer til å fortsette å prøve å finne noen som virkelig kan hjelpe oss å finne ut av magevondtene hans, men i enn så lenge kan vi ikke gjøre mer enn å forsøke å hjelpe ham når han skriker.

Her hva jeg gjør for å komme meg igjennom dagene med en kolikkbaby:

12 FOTOFREDAG: Sko i Skumring

Denne ukens fredagsfoto er igjen tatt på en av de mange kveldsturene mine med Lillebror i bæresjalet. Jeg går nesten aldri noe sted uten fotokameraet lenger for tenk om jeg kommer over et überkult motiv når jeg ikke har med meg min kjære Canon! Da ville jeg f.eks gått glipp av dette:

Sko i Skumring

Jeg har sett slike motiv før. For lenge siden, og jeg ble så utrolig nostalgisk da jeg så dem henge der. Tenkte tilbake på mine dager som

12 Svanereir og Steiner i lomma

Håret ditt har allerede blitt lysere. Solen kysser ansiktet ditt og vinden stryker deg over kinnet. Du plukker blomster og steiner som du stiller opp på rekke og rad mens du tenker på ting som jeg aldri får vite.

34 Hvordan takle uønskede råd

"Ikke kle ham for varmt!" "De blir bortskjemte av samsoving!" "La ham skrike litt for å trene lungene."

Foreldre er som regel eksperter på egne barn, men likevel så blander vi oss gjerne inn i andre foreldres metoder. Råd er kjekke å ha når man trenger dem, men hvordan takler man dem når de er uønsket?

Da jeg fikk mitt første barn var jeg redd. Ja, de første månedene gikk jeg ofte rundt og tvilte på min evne til å være en god mamma. For hva er en god mamma? Gjør jeg dette riktig da? Bør jeg gjøre noe annerledes? 

I tillegg hadde jeg angst for alt det skumle som kunne skje med barnet mitt, som for eksempel sykdom eller ulykker og  jeg var rett og slett kjemperedd, veldig mye av tiden.

Dette merket nok menneskene rundt meg, og da jeg spurte dem hva de ville gjort, så var de mer enn villige til å dele råd og erfaringer. Jeg fikk mange råd som jeg følte hjalp, og det var jeg utrolig takknemmelig for. Men jeg fikk også veldig mange råd uten å ha bedt om hjelp, og ofte var disse rådene stikk i strid med det som jeg innerst inne følte at var riktig for oss. 

Men jeg slet med å takle de uønskede rådene. For som nybakt førstegangsmamma, så har man ikke så mye man skulle ha sagt, ute i verden som er full av andre erfarne foreldre. Man er jo helt fersk, og skal liksom høre på dem som har peiling. I tillegg så druknet jeg i oppdragelsesbøker og babymanualer som bare gjorde meg mer forvirret enn det jeg var fra før. Men som sagt: jeg var helt fersk i jobben, så det ble ofte til at jeg prøvde ut råd som jeg egentlig ikke ville prøve, bare for å få slutt på maset.

Etter hvert som dattern vår ble eldre, og jeg så at hun faktisk trivdes og hadde det veldig fint, så begynte jeg å få mer tiltro til min evne til å være en god forelder. Men jeg hadde allerede gått på mange smeller. En av de største tabbene førte til at jeg sluttet å amme da hun var kun seks måneder gammel. Jeg som hadde tenkt å amme i minst et år, gav etter for uønskede råd og meninger som haglet rundt meg. Men jeg er ikke bitter på dem. Jeg vet at de bare ville meg vel, og at ingen av dem ville gjort noe for å såre hverken meg eller datteren min. For det er meg som har ansvaret. Jeg skal være den som vet hva som er best for mine barn.

Heldigvis har jeg lært av mine feil, og nå som trebarnsmor, føler jeg meg mye mer selvsikker i mammarollen. Og det høres kanskje rart ut, men jeg tror at mye av grunnen til at jeg føler meg så trygg nå, er at jeg har lært å takle uønskede (eller dårlige) råd.

Så når noen ut av det blå kommer med uønskede råd som at jeg bør slutte å bære sønnen min så mye, eller at samsoving er farlig, så blir jeg hverken usikker eller forvirret lenger. 

Det finnes mange strategier for hvordan man kan takle slike situasjoner, men her er de jeg bruker mest:

 1. Hør nøye etter:Det er lett å gå rett i forsvar når man får råd eller kritikk som forelder. Men det er viktig å huske at de fleste kun ønsker å hjelpe. Hør godt etter. Kan du lære noe av vedkommende, eller er rådene virkelig helt ubrukelige for deg?

 2. Velg dine kamper:

Noen ganger så er jeg så radikalt uenig med dem som gir meg råd, at jeg får lyst til å skrike. Men samtidig så vet jeg at det nytter ikke å diskutere med dem fordi at de også står på sitt, uansett hva. Så da bare smiler jeg og nikker. For eksempel når en sykepleier sa at jeg MÅTTE begynne med fast føde til babyen da hun var 4 måneder, så svarte jeg bare: "Okay", for så å gå hjem og fullamme datteren min til hun var 6 måneder fordi jeg visste at det var det beste for oss.

 3. Vær enig:

-Du bør ikke bære sønnen din så mye, for han blir bortskjemt, lærer aldri å gå, og så blir du så sliten i ryggen.

-Ja det har du rett i, jeg blir ganske sliten i ryggen noen ganger.

Når man beveger seg i det minefeltet som diskusjoner mellom foreldre ofte kan være, kan det være lurt å prøve å roe den andre parten ved å finne minst ET punkt i saken som dere er enige om, og ende samtalen på det. Slik har jeg ofte unngått at det koker over når andre foreldre plutselig kommer med råd som jeg ikke har bedt om. 

 4. Autopilot-svar:

Når det gjelder mine valg som mamma, så finnes det enkelte saker som jeg syns er utrolig viktige, og jeg lar ingen fortelle meg at det jeg gjør er feil uten at de får høre min mening om saken.
Igjen: det er viktig å velge sine kamper, men det er også lov å stå på sitt! 

-Nå bør du snart venne ham av brystet, -han er jo snart 1 år!

(AUTOPILOTSVAR:)

 -Visste du at verdens helseorganisasjon rådlegger alle mødre i verden, også oss i i-land, å amme barna våre i minst 2 år eller lenger? De ville nok ikke anbefalt det hvis det var skadelig for barna tror jeg.

 5. Vær ærlig:

Det kommer an på situasjonen og hvem det er som serverer uønskede råd, men hvis jeg føler ting ligger til rette for det, så syns jeg det er best å være ærlig.

-Takk. Jeg vet du vil hjelpe og det setter jeg pris på. Men jeg må bare være ærlig med deg og si at jeg føler ikke jeg trenger noen råd om akkurat dette. Jeg føler at når det kommer til dette så klarer vi oss fint. Det vi gjør fungerer for oss og det føles riktig.

 6. Finn en megler:

Det går en fin grense mellom det å gi råd, og det å kritisere noen. Hvis jeg føler noen tråkker så langt over grensen min at jeg ikke klarer å holde hodet kaldt lenger, så ber jeg noen ganger mannen min om å ta over. Vi er et team, også når det kommer til barna våre, så det blir naturlig at han backer meg opp, og vice versa hvis han trenger meg.

Vet du, jeg tror mannen min kan forklare hvorfor det rådet nok ikke funker for oss.

 7. Gjør hjemmeleksa di:

Det hender at enkelte personer igjen og igjen kommer med hint og råd om et spesielt tema, selv om du har sagt i fra at du ikke ønsker råd om dette. Da kan det være hjelpsomt å ha kilder å vise til, for å få slutt på maset. Ofte så kommer rådene fra folk som bekymrer seg unødig for deg og barnet ditt. De kan da bli beroliget av å høre at det finnes gode grunnlag, og kanskje til og med forskning som backer opp din teori.

-det virker som du bekymrer deg for at vi gjør sånn og slik med barnet vårt, men det er et bevisst valg vi har tatt, og vi har gode grunner for det. Hvis du har lyst til å forstå hvorfor vi føler det slik, så kan du jo kanskje lese denne boken og så kan vi snakke om det igjen?

 8. Be om råd:

Ja du leste riktig! Ofte er det de samme personene som alltid kommer med uønskede råd. Kom dem i forkjøpet! Be om råd om et eller annet som du vet at dere er enige om, og spar deg for de uønskede rådene. Eventuelt kan du be om råd om noe som egentlig ikke er så viktig for deg.

-du er jo så flink på rettskriving og sånt. Hvordan kan jeg lære sønnen min forskjell på å og og når han begynner på skolen?

 9. Gå rundt grøten:

Av og til er det rett og slett enklest å være litt vag for å unngå at uønskede råd ender i uønskede konflikter. 

-Du vet at du bør slutte å amme snart? Du skal vel det?
-Joda, ingen bekymringer! Jeg skal slutte å amme etter hvert.. 

 10. Finn likesinnede venner:

Kanskje den beste måten å unngå å drukne i uønskede råd: vær med folk som tenker sånn som deg! Hvis du henger med andre foreldre som også liker å bære babyen, amme utover 12 måneder og samsove slik som deg, så slipper du å måtte forklare eller forsvare de valgene. 

Får du mange uønskede råd? Hvordan takler du det?

23 5 ukers Photoshoot & Lillebror blogger

Plutselig har det gått hele fem uker siden jeg kom til verden på en snørik kveld i mars. Jeg har lært mye på disse ukene. Jeg kan for eksempel trylle frem hun derre mamma på et blunk hvis jeg ikke ser henne. Et lite hyl, og vips så er hun der igjen. Veldig lettvint,

8 Move over Supermamma -her kommer SuperBESTEmor

Etter at jeg selv har fått barn, så tenker jeg ofte over hvaslags forhold de små har til sine beste- og oldeforeldre, og ikke minst hvor viktige de forholdene er. Får de nok tid med dem? Er vi flinke nok til å legge til rette for tid med bestemor? Og ikke minst:

17 Ny sjef: Lønningsdag med Bonus

Den siste måneden på jobben har vært hard. Den nye sjefen min har ikke vært helt i slaget i det siste. Han har brølt mye, og jeg har ofte følt at jeg ikke er god nok for ham. Jeg har følt at jeg igjen og igjen ikke mestrer oppgavene mine, og ikke klarer å prestere det jeg håpte å oppnå. Jeg har til tider vært utrolig frustrert ovar at jeg ikke oppfyller de kravene som jeg hadde stilt meg selv.
I tillegg så er den nye sjefen min helt fullstendig puppegal,

18 FOTOFREDAG: Natteravner

Natteravner

Det æ'kke så nøye, nå gir jeg beng!

Jeg trenger ingen køye, seng får være seng

Vi har ingen steder å være, og det hjelper å gå.

I natt skal jeg bære. Nyte her og nå.

Nå puster du tungt. Hjertet mitt svever.

Og ditt er så ungt. Jeg kjenner jeg lever.

 Jeg bærer deg med glede, til du finner roen.

Lar vinden lede. Lever i troen.

Det er æ'kke så nøye, så lenge du snorker.

Jeg er din køye, så lenge jeg orker.

Bildene er tatt på spasertur med Lillebror i bæresjalet, sent i gårkveld.

28 Osteopati for kolikkbabyer: Mirakelkur eller Hokus Pokus?

Som noen av dere kanskje leste i dette innlegget, så har Lillebror hatt det litt vanskelig i det siste. Han har grått mye. Lillebror og jeg har hatt mange sene kvelder hvor jeg rett og slett tenkte at "dette orker jeg ikke lenger." Det er hjerteskjærende å se barnet sitt hyle ut i smerte uten at vi kan hjelpe ham noe særlig. Men som mamma har man jo ikke noe valg. Det er meg som har ansvaret, uansett hva. Vi bestemte oss for å søke hjelp, og valget falt på en dame (la oss kalle henne Fru K) som jobber som både Fysioterapaut og Osteopat.

Fru K har lang erfaring med osteopati-behandling av spedbarn, og da Lillejenta vår R var nyfødt og slet med kolikk, fikk vi hjelp av henne. I dag var jeg hos henne med Lillebror E.

Osteopati er en form for medisinfri, holistisk manuell behandling som fokuserer på generell fysisk velvære og helse ved å behandle bevegelsesapparatets "rammeverk" (dvs. Ledd, muskler og ryggrad). Målet med behandlingen er å påvirke kroppens lymfe, sirkulasjons -og nervesystem i positiv retning for å kurere eller i det minste redusere fysiske plager og/ eller sykdom. 

...og det der var jo en veldig forståelig forklaring, Doktor Jona...
Hvis jeg skal si det på norsk, så bruker Fru K bestemte massasjeteknikker, tøyeteknikker mobilisasjon og manipulasjon av ledd og lett trykk på visse punkter på kroppen til å behandle diverse vondter, som f.eks rygg eller magesmerter.

Osteopati går ut på at alle hele kroppen er en enhet, og at alt henger nøye sammen. Selv små plager kan ha en snøballeffekt, og påvirke resten av kroppen i negativ retning. Derfor er det i følge osteopatatene, viktig å lytte til kroppen og ikke kimse av små tegn som tyder på at det er noe som ikke stemmer.

Derfor syns vi det var på tide å få noen til å se på Lillebror, som tydeligvis ikke har det så bra for tiden.

Fru K fant ut at Lillebror er veldig stiv i den ene siden av ryggen sin, og at det kunne føre til smerter. Jeg ble vist tre øvelser som jeg skal gjøre en-to ganger om dagen med Lillebror for å mykne opp i musklene i ryggen hans.

Hun merket også at han sliter veldig med magesmerter pga oppblåsthet. Luften i magen kommer sannsynligvis av det at han sluker mye luft på grunn av den tette nesen når han ammer.
Fru K behandlet et par punkter på kroppen som skal stimulere mage og tarm til å jobbe mere effektivt.

Jeg må innrømme at jeg skjønner fint lite av disse osteopati-greiene og hvordan det funker.
Osteopatibehandlingen er jo så lite invasiv og skånsom at det ser nesten ikke ut som behandleren gjør noe i det hele tatt. Det hele kan jo virke en smule hokus-pokus...

Men, når det er sagt, så var Lillebror var utrolig rolig under hele behandlingen at jeg var helt målløs. Slik var det da vi hadde med oss Lillejenta dit også. Fru K er litt som en "babyhvisker" for meg. Lillebror som hater å ligge flatt, og som piper og klager med en gang han våkner, lå fullstendig avslappet på benken hennes i over en time under behandlingen. Det var første gangen på tre uker at han har ligget stille på ryggen uten å gråte!

Vi fikk beskjed om å gjøre de tre øvelsene som hun viste meg hver dag, og se det an om to uker om han trenger en behandling til.

Jeg er spent på om det blir noen resultater av dette. Skeptikeren i meg er ikke helt overbevist, men vi skal jammen gi det en sjangs!

Jeg har hørt fra flere voksne at de har hatt gode erfaringer med osteopati mot rygg og leddsmerter, samt fordøyelsesproblemer. Jeg har ikke prøvd det selv, men jeg vurderer faktisk å gjøre det, bare sånn for å kjenne etter selv. Kanskje ryggen min hadde hatt godt av det etter tre tette svangerskap.



Har du erfaring med osteopati?
Følte du at det hjalp deg/babyen din?

Forresten så blir jeg glad for alle gode tips til hvordan man kan roe en kolikkbaby hvis dere har noen!

19 Det nyfødte barnets hemmelige språk

 

Hva om nyfødte babyer kunne snakke? Operasangerinnen Priscilla Dunstan mener at de kan  nettopp det! Hun oppdaget et universelt nyfødtspråk som kan hjelpe foreldre å møte barnets behov før det begynner å gråte. En må bare vite hva  en skal høre etter.

Som de fleste foreldre vet, har et nyfødt barn en rekke primitive bevegelser som ikke er viljesyrte. Disse kalles nyfødtreflekser. Eksempler på nyfødtreflekser er f.eks sugerefleks, griperefleks (barnet griper automatisk rundt fingeren din) og gårefleksen (babyen lager gåbevegelser når den blir holdt oppreist og føttene får kontakt med et fast underlag). De fleste av nyfødtrefleksene forsvinner gradvis i løpet av det første leveåret og blir erstattet av viljestyrte bevegelser.

Det som ikke like mange foreldre er klar over, er at det (i følge Dunstan) også finnes vokale nyfødtreflekser. Altså, bestemte lyder som nyfødte lager med stemmen, som kan fortelle oss noe om behovene deres. 

For fjorten år siden, ble australske Priscilla Dunstan, en operasangerinne, mor for første gang. Priscilla har en medfødt gave: Da hun var barn, kunne hun spille Mozart etter å kun ha hørt stykket en eneste gang. Hun har det som kalles absolutt gehør.
Etter kort tid med den nyfødte sønnen sin, begynte Priscilla å gjenkjenne et mønster i lydene han laget. Mønsteret bestod av fem faste lyder som babyen laget før  han begynte å gråte. 

Etterhvert fastslo hun at at hver av lydene hadde en egen betydning. Babyen gav uttrykk for visse behov som f.eks sult, trøtthet eller at han måtte rape. Hun innså at babyen hennes "snakket" til henne på et vis, og at gråten først satte inn etter at babyen allerede hadde varslet om behovet sitt igjennom en eller flere de fem små "ordene". 

Lydene som Priscillas sønn laget var disse:

Forstår du hva lydene betyr?

Illustrasjonen er lånt fra DLB sin facebookside

Ved å tolke sønnens fem vokale nyfødtreflekser, kunne Priscilla nå møte hans behov før  han begynte å gråte, noe som igjen gjorde at babyen trivdes bedre og det ble enklere for henne å takle hverdagen som nybakt mor.

Priscilla var så fascinert og overbevist av det hun hadde oppdaget, at hun brukte de neste årene på å utforske dette fenomenet. Hun snakket med tusenvis av mødre og babyer fra hele verden og fant ut at samtlige nyfødte babyer laget nøyaktig de fem samme  igjenkjennbare lydene som hennes sønn hadde gjort. Hun hadde oppdaget et universellt "nyfødtspråk."

Hun bestemte seg for at dette var noe hun måtte dele, og begynte informere andre foreldre om det hun kaller DBL eller Dunstan Baby Language via youtube og andre sosiale medier. Priscilla lærte foreldre å tolke vokalrefleksene til  de nyfødte babyene, og det fungerte. Foreldrene slapp å gjette seg fram til hvorfor barnet var urolig, og ungikk dermed å bruke tid og krefter på å gå igjennom hele "sjekklista" før de fant ut hva det var barnet trengte. Babyene fikk behovene sine dekket mye raskere enn før, og gråt derfor merkbart mindre. 

Nå har DBL blitt en skikkelig buissness, med opplærings-apper og videoer til salgs. Men heldigvis er opplegget så enkelt at man ikke nødvendigvis trenger å bruke penger på å lære det.

Første gangen jeg hørte om DBL var faktisk via The Oprah Winfrey show, kort tid etter at vi fikk vårt andre barn. Jeg var skeptisk, og syns dette hørtes litt for mye ut som en drømmefasit. 

Men så tok jeg en titt på opplæringsvideoene til Dunstan, og begynte å lytte til babyen min.  

Jeg ble sjokkert når jeg la merke til at babyen min laget nøyaktig de lydene som ble vist i videoen. 

Kunne det virkelig stemme? Hadde babyer alltid hatt et hemmelig språk som vi, inntil nå, ikke hadde lagt merke til?

Smått og smått lærte jeg å tolke de små lydene som datteren min laget, og ofte klarte jeg å møte hennes behov umiddelbart, før hun trengte å begynne å gråte.

Selvfølgelig skjedde det fortsatt i blandt at jeg ikke klarte å roe datteren min, og hun gråt noen ganger mye og lenge da hun hadde vondt i magen. Men så hevdet jo ikke Dunstan at hun hadde funnet en mirakelkur mot spedbarnskolikk, men heller en slags veiledende guide til å tolke babyenes, vokale reflekser. 

Nå har vi nettopp fått vårt tredje barn, og igjen måtte jeg sette meg ned og se på DLB videoene og spisse ørene for å virkelig høre etter hva det var babyen min fortalte meg.

Jeg har opplevd at DLB veldig ofte hjelper meg å roe babyen min før han begynner å gråte. Ignorerer jeg disse fem små lydene, ender det alltid med hyl:

"Eh" betyr "jeg må rape"

"Neh" betyr jeg er sulten.

 (Mine barn høres mer ut som de sier "Ngaa". Cluet er at jeg er sulten-lyden begynner på N)

"Heh" betyr jeg er ukomfortabel. Kanskje er barnet for varmt/kaldt eller ligger i en vond posisjon.

"Eairh" (På norsk ville jeg skrevet "Æerrrr" -med skrolle-R!) betyr luft/smerter i magen eller jeg må på do. 

"Owh" Betyr "Jeg er trøtt".

Kan nyfødte babyer virkelig "snakke"?

Illustrasjonen er lånt fra DLB sin facebookside

Jeg anbefaler dem som er blivende eller nybakte foreldre å ta en titt på Dunstan Baby Language. Nå finnes det til og med en app til smartphonen som hjelper foreldre å tolke babyens lyder... Selv bruker jeg kun mine egne ører til å tolke lydene, og det holder. Jeg kjenner til og med igjen lydene hos andre babyer enn min egen og syns det hele er veldig fascinerende. 

Det å bruke Dunstan Baby Language-prinsippet for å forstå den nyfødte, fungerer best på babyer fra 0-3 måneder. Etterhvert begynner noen av refleksene så smått å forsvinne.

Dette er selvsagt ingen magisk baby-fasit, men jeg syns DBL er såpass hjelpsomt i min hverdag at det absolutt er verdt å dele videre! 

Du kan lese mer om emnet på DBL sin hjemmeside her eller på Wikipedia her.
Lær å høre forskjell på de forskjellige lydene her.

DBL finnes også på facebook her.

Hva tenker du om Dunstan Baby Language?

Tror du Priscilla Dunstan har rett i det at det finnes et universelt "nyfødtspråk" ?

Kjenner dere som har små babyer igjen de fem lydene?

47 Min Tredje Fødsel: Drømmen om å føde hjemme

Jeg var litt over en uke på overtid, men det føltes mer som et halvt århundre. Vi hadde planlagt en hjemmefødsel med jordmoren vår, og gledet oss ubeskrivelig mye. Den siste uken hadde vært tøff. Skuffelsen skylte over meg hver morgen da jeg våknet og innså at Mount Everest fortsatt var på plass på midtpartiet mitt. For hver dag som gikk, steg risikoen for at det ikke ville bli noe av hjemmefødselsplanene. Med tre tette svangerskap, en stor baby, og over en uke på overtid, så fortalte jordmor oss at vi måtte forsone oss med at det muligens ble sykehusfødsel likevel.
Jeg var knust.

Jeg visste at hjemmefødsel var det riktige for oss, så det var med tungt hjerte (typ: hulkegråt og litervis med snørr) at jeg skrev under på fødselsbrevet til sykehuset, da jeg var åtte dager over.
Det var fortsatt håp, men vi hadde maksimalt et par dager på oss før jordmor mente vi heller burde planlegge sykehusfødsel.

Da den niende dagen på overtid kom, skulle jeg på overtidskontroll hos gynekologen. Mannen ble med. Jeg følte jeg trengte å ha ham i nærheten.
Sannheten var at jeg var livredd. Jeg var redd for at legen skulle si at jeg måtte på igangsetting -noe som var det siste vi ønsket oss. I Tyskland er det nemlig ikke uvanlig å sette igang fødsler på dag 10 over termin.

Så overrasket hun oss. Legen var kjempefornøyd med både ultralyden og undersøkelsen. Hun sa at jeg kunne få lov til å gå opptil 14 dager på overtid før hun ville legge press på meg for igangsettelse, for Lillebror hadde det helt topp inni magen. Jeg skjønte ikke en dritt. Denne samme legen hadde mast om igangsetting allerede på overtidsdag 3 da vi skulle ha vårt andre barn. (Selv om hun også hadde det helt topp i magehuset sitt den gangen.) Nysgjerrige meg hadde grådig lyst til å nevne akkurat dette og spørre hvorfor. Men jeg lot det være. Jeg fokuserte på det som telte: Lillebror slapp sannsynligvis å bli evakuert mot sin egen vilje.  Hjertet mitt jublet og skuldrene senket seg.

Ni dager på overtid...

Da vi kjørte hjem fra legebesøket i 15 -tiden var stemningen god. Begge to var så lettet og glade for at legen var så samarbeidsvillig. Kanskje ikke det ble hjemmefødsel, men det ble i det minste ingen igangsetting i morgen! Vi feiret de gode nyhetene med en deilig lunsj mens de andre cafégjestene stirret på den gigantiske magen min. Da vi satt der og mesket oss med kaffe og sandwich, merket jeg litt regelmessige kynnere, men de var så svake at jeg ikke tenkte noe mer over det. Rett før klokken 16 trasket vi hjem fra caféen.

Svigermor hadde hentet jentene i barnehagen, og skulle ha dem på overnatting. Men så måtte hun visst ut på et ærend et par timer, så hun ringte og ba mannen komme og være i leiligheten hennes med jentene i en time eller to mens hun skulle ut. Ikke no problem. De avtalte at han skulle komme kl 17.

Klokken 16:55  (Kun få minutter etter jeg postet det siste blogginnlegget  før fødsel) får  jeg en sterk følelse av at jeg ikke vil at mannen skal dra. Jeg ber ham ringe og avlyse med svigermor. Jeg har ikke rier enda, men jeg bare vet at det er noe i gjære.
Mannen avlyser avtalen med Svigermor.

41 uker og 2 dager. Bildet er tatt ca 5 timer før jeg hadde Lillebror i armene.

Klokken 17:30 får jeg en sammentrekning som er sterkere enn en vanlig kynner. Jeg er skeptisk, men da jeg får en til fem minutter senere, ringer jeg jordmor for sikkerhets skyld. Forrige fødsel tok jo bare to timer...
Jordmor blir kjempeglad og sier hun kommer, men at det ville nok ta ca. en time for henne å komme til oss.  ojda.. tenker jeg, for nå har sammentrekningene jammen begynt å ta seg opp litt.
Varmeflaska blir klargjort. -smertelindring. Klar til bruk når det virkelig smeller.
Ute snør det. Store, tunge flak daler ned fra himmelen. Jeg tenker litt på hvordan vi må organisere oss i tilfelle jordmor ikke rekker frem.

En halvtime senere, rundt klokken 18, sitter jeg på sofaen og skriver jeg en svært velformulert og alvorlig mail til en veldig god venninne på facebook:
"Eh du, jeg tror kanskje muligens jeg har rier. Ikke si noe til noen. Vil ikke jinxe det liksom." 

Noen minutter senere får jeg en ordentlig rie. Den der hvor man tenker (som fleregangsfødende) "åh fader, det var sånn det var ja..." og bare vet at nå er det ingen vei tilbake.
Samtidig så ble jeg så utrolig glad at jeg følte for å danse hula hula og hoppe av fryd.
Trenger vel ikke forklare hvorfor jeg nøyet meg med å bare smile bredt til meg selv i speilet da jeg kom inn på badet.

Og der inne blir jeg og jobber meg igjennom riene, alene. Mannen sitter intetanende inne på hjemmekontoret, og det er akkurat slik jeg vil ha det. I denne fasen av fødselen vil jeg ikke ha noen i nærheten av meg.

Jeg vet at mange ser for seg hjemmefødsler som noe hyperromantisk, med fødebasseng, tente lys, røkelser og rolig musikk.
Vel, jeg så nok ikke så ultraglamorøs ut der jeg satt på dolokket og gynget meg igjennom riene med verdens største gravidmage og håret til alle kanter.

Rundt 18:45 ringer det på døren. Mannen min åpner opp. Jeg hører den kjente klikk-klakkingen av skoene til jordmor og det første jeg tenker er IKKE VÅG DEG Å KOMME INN HIT!  
Jeg var ikke klar for å ha noen rundt meg, enda. Jeg trengte ro.
Heldigvis så hadde jeg snakket med jordmor om dette på forhånd, så hun visste at jeg trengte å være i enerom for å konsentrere meg. Derfor satte hun seg på en stol utenfor badet og hørte på meg puste meg igjennom riene. I en hel time satt hun der, musestille og bare lyttet.

Riene skylte over meg, og de ble sterkere, mer intense for hver gang. De kom nå med to minutters mellomrom og hver av dem varte i ca et minutt.
Hva mannen drev med på dette tidspunktet er uvisst. Og helt ærlig kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg var så dypt inni mitt eget sinn, så forbundet til min indre fødekraft, at han kunne vært ute på kino eller kanotur for min del. Jeg trengte ingen andre... helt til jeg plutselig merket pressetrang.

Klokken var nå ca 19:45. Jeg ropte på mannen og han kom. Han fikk klar beskjed om å holde rundt meg og støtte meg mens jeg stod oppreist og jobbet meg igjennom riene. Jordmor så sitt snitt til å liste seg inn på det varme badet og sjekke fosterlyden igjennom en rie. "Flott. Han har det helt supert" sa hun. Men det visste jeg jo.

Nå føler jeg veldig for å presse, og prøver litt forsiktig på slutten av rien. Men det er noe som ikke stemmer helt.
Jordmor bestemmer seg for å undersøke meg, og hun har gode og dårlige nyheter:
-det er full åpning, men jeg får ikke lov til å presse enda fordi babyen er for høyt oppe i bekkenet.
Grunnen til at jeg følte trykketrang så tidlig, var at det hadde dannet seg en stor lomme med fostervann foran hodet til babyen. Denne lommen med fostervann trykket på nedover, slik at det for meg føltes som han var kommet mye lenger ned i fødselskanalen enn det han egentlig var.
Kort sagt, så hadde jeg en diger vannballong OG et babyhode som sprengte på, så det var ikke rart jeg følte at jeg måtte trykke.
"Ja du får bare holde igjen en stund til Jona" sier jordmor, på rolig og avslappet jordmor-vis.
"HVA MENER DU MED HOLDE IGJEN? KØDDER DU MED MEG?!"
Jeg var ikke helt like zen som jordmor.

Men jordmor stod på sitt og kommanderte meg å holde igjen. Hadde jeg ikke vært så opptatt akkurat da, så hadde hun nok fått høre det, men heldigvis kom riene så tett nå at jeg ikke hadde tid til å formulere lange utskjellinger med saftige banneord.
Sånn til mitt forsvar: Dette med å holde igjen når en føler at en må presse, det er en ubeskrivelig vanskelig oppgave. Jeg måtte holde igjen i ca en time, og det er LENGE når man har trykketrang. Jeg tok i bruk allslags merkelig pusteteknikker for å unngå å holde pusten og presse. På et tidspunkt så hørtes jeg ut som en illsint hest, og mannen holdt mannen på å begynne å le av meg. Heldigvis for ham, så tenkte han seg godt om og forble stille.

Jordmor bestemte at det var tid for å flytte oss inn på soverommet slik at vi hadde bedre plass og hun hadde bedre tilgang på utstyret som hun hadde klargjort på spisebordet.

Det var lettere sagt enn gjort å flytte på meg. Hvis du ikke har prøvd å gå mens du har pressrier, så kan jeg bare si: Jeg anbefaler det ikke.

Jordmorutstyret på plass

Da jeg omsider fikk vagget meg inn på soverommet, rigget jeg meg til på alle fire på gulvet foran dobbeltsengen og splash, -der gikk vannet. Nå visste jeg at det ikke kunne være lenge igjen til babyen kom, for slik var det med de to andre. Klokken var nå ca 20:15.
Jeg fant ut at jeg ville ha litt mykere underlag, så jeg klatret opp i dobbeltsengen og inntok fødeposisjon der. (på alle fire) På mannens side av sengen selvfølgelig. Sånn i tilfelle det ble søl.
Klokken 20:30 sjekket jordmor igjen, og mente at nå var babyen kommet langt nok ned til at jeg kunne begynne å presse.

Det var ikke så enkelt å gi etter for trykketrangen når jeg hadde jobbet så hardt med å holde igjen så lenge. Men etter noen minutter så fant jeg styrken, og presset for harde livet. Dette var siste innspurt. Nå var jeg snart i mål.

Hodet fødtes, og jeg strakk ned hånden for å stryke babyen min. Jeg snakket til ham. "Hei lille. Dette klarer vi". Det hele var ganske absurd.

Så skjedde det noe morsomt.
Eller, vel, "morsomt".

De fleste som har født, kjenner vel til den lettelsen når skuldrene til babyen fødes, og resten av kroppen bare "rutsjer" ut i verden uten at man trenger å gjøre noe som helst.
Vel, denne kjempen av en baby hadde ikke tenkt å gjøre det så enkelt for mammaen sin.
Skuldrene ble født, men ikke resten. Jeg ventet på det "svosjet" men det kom liksom ikke.
Ikke noe rutsjing på denne fyren altså. Han skrek før han var helt ute, som om han prøvde å si: "men så kjapp deg litt da"!
Her måtte mamma jobbe til siste sekund.

Klokken 20:54 var nydelige Lillebror E endelig født.

Lillebror, et par minutter gammel.

Ca. 3 timer etter den første merkbare rien, inkludert over en time med for tidlig trykketrang og 15 minutter med pressing og , var han omsider her.

Jeg fikk ham opp på brystet og holdt rundt ham. Lykkefølelsen og stoltheten som eksploderte inni meg kan ikke beskrives med ord.
Han skrek litt, men roet seg fort da jeg snakket til ham. Han fikk full score på Apgar og innen tjue minutter hadde han funnet puppen.

Det var en magisk stemning på soverommet. Mannen og jeg lå der og beundret det nye mennesket mens jordmor gjorde litt papirarbeid ute i stua. Senere kom hun for å veie og måle.
Lillebror E var 4320gram, 54cm lang og 36,5cm rundt hodet. En liten kjempe!
Han hadde helt lyst hår og mørkeblå øyne som tittet opp og betraktet oss i en god time før han sovnet.

Vi sendte meldinger til familie og venner mens vi koste oss med pizza på sengen og lo godt av flere morsomme øyeblikk som hadde utspilt seg i løpet av fødselen. Jordmor fortalte oss at det å være med på fødsler (og da spesielt hjemmefødsler) er fryktelig avhengighetsskapende, og at det er verdt all ventingen og de uforutsigbare arbeidstidene. Jeg forstår henne godt. Jeg elsker  fødsler.

Nybakt trebarnsmamma, sprekkferdig av stolt.

Jeg er så utrolig takknemmelig for at mannen min, jordmoren vår og legen min hadde så stor tillit til meg. De stolte virkelig på at jeg kunne få en trygg og god fødsel hjemme, selv om jeg hadde en stor gutt i magen, og attpåtil var 9 dager på overtid!

Og så er jeg ubeskrivelig stolt av meg selv og Lillebror som klarte dette sammen. Jeg tvilte aldri et sekund på at jeg ville mestre dette, så det at vi fikk lov til å bli hjemme tross alt, det var fantastisk. Denne fødselen var noe av det beste jeg har vært med på i hele mitt liv, og jeg hadde gjort det igjen uten å tenke meg om, med glede.

13 Mandagsbilder: Flashback! uke 35 hos fotograf

Ja jeg lovte vel egentlig å dele noen av disse på bloggen... Da jeg var i uke 35 i svangerskapet, var jeg hos Paul, (en kompis og talentfull fotograf) og tok noen bilder av babymagen.
Det er så uvirkelig å se bildene nå. At det der var kroppen min for noen uker siden, det er så rart. Og at den kulen ble enda  større, det er ikke til å begripe!

Jeg hadde en veldig fin dag i studio med Paul, og jeg er veldig glad for å ha disse bildene å se tilbake på. Spesielt siden dette nok er vårt siste barn.

Når jeg ser på disse bildene, kjenner jeg hvor takknemmelig jeg er til kroppen min som har gitt oss tre fantastiske barn. Klart at kroppen aldri blir helt den samme igjen. Men hvorfor skulle den det? Jeg er jo blitt endret. 
Jeg blir jo aldri den samme igjen uansett.

Noen har spurt om jeg savner babymagen, og det må jeg innrømme at jeg gjør. Litt.
For det er jo noe magisk ved å ha en liten leieboer i magen som sparker og herjer. Det er ingenting som kan sammenlignes med den følelsen når du kjenner en liten fot trykke mot håndflaten din fra innsiden.


Var du hos fotograf da du var gravid?
Er det bare meg som er usedvanlig nostalgisk, eller er det vanlig å savne gravidmagen?




ps: lik facebooksiden til Paul her  for å se de nyeste fotografiene hans.

3 Vårtegn og forelskelse

Heisann. Takk for sist. I dag våknet jeg opp til dette.....

En som jobber med å finne ut hvordan smilemusklene fungerer...

Ok ja jeg innrømmer det. Jeg er hodestups forelska.

Så da var det ikke så farlig da jeg ble møtt av dette synet ute i stua:

Så tittet jeg ut av vinduet og oppdaget at det hverken regnet eller snødde lenger! (får se hvor lenge det varer...)
Og da gjorde det ikke så mye at kroppen fortsatt føles ganske komatøs etter gårsdagens sukkerfråtsing:

Jo for man må jo feire bursdagen sin minst to ganger når man blir to år...

Gårsdagen gikk altså med til å ta igjen bursdagsfeiringen til Lillejenta, som farfar hadde gått glipp av. 

Jentene fikk mer eller mindre styre opplegget selv.

Smarties og kake til middag og skive med leverpostei til dessert, med andre ord. Nydelig.

Vi fikk også (ENDELIG) oppleve noen sikre vårtegn:

Og jeg gliste som en unge på sukkerkick (som jeg strengt tatt var da...) da jentene sleit opp alle blomstene i hagen til farfar. For nå blir det endelig vår. På ordentlig. Kanskje? Håper vi.

Og det er så mange gode, spennende og utfordrende ting som skal skje både i vår og i sommer. 

Det kommer ikke til å bli enkelt. Når jeg tenker meg om, så kommer det sikkert til  å bli sinnsykt mye slit. Men jeg gleder meg. Gode endringer koster som regel litt strev. 

Det gjelder bare å se de små gode tingene underveis, så blir det litt lettere å takle stress og mas. 

Jeg vet det sikkert er dødsirriterende at jeg er så vag akkuart nå. Men dere får bare tåle det ;)

Det kiler i magen.

Ha en nydelig søndag. Med eller uten vårtegn.

29 SOLODEBUT

Plutselig kjenner jeg ånden komme over meg, og angsten som har hatt et klamt kvelertak rundt strupen min de siste ukene, løsner litt på taket. Dette skal jeg klare. I dag skal jeg ha solodebut: Jeg skal ut av huset med hele ungeflokken for første gang alene.

Klokken nærmer seg ti på formiddagen. Jentene skal være i barnehagen om en halvtime. De to har allerede rukket å servere flere saftige trassanfall, lillebror har produsert den første av dagens tretten bæsjebleier. (Sånn, da var det  ordet på plass i søkemotorene..)

Jentene forsvinner inn på hjemmekontoret hvor de absolutt ikke skal leke, men i steden for å løpe etter dem, velger jeg å benytte øyeblikket til å få et forsprang. Jeg hiver på meg klærne, pusser tennene mens jeg koster litt rouge på kinnene mine, binder på meg bæresjalet, kler på Lillebror, og kler lillebror på meg. Dropper å gre håret og hiver på meg en lue.

Det har nå gått hele TI minutter, og jeg har ikke et sekund å miste. Det dødsblikket til førskolelæreren når vi kommer for sent, det vil jeg helst unngå. Spesielt  i dag.

Når jeg er ferdig, finner jeg jentene som leker mor og barn inne på kontoret. Lillejenta har klart å klemme seg oppi vippestolen til Lillebror (som heldigvis viste seg å være ganske stabil) og sitter bom fast og hyler mens Storejenta forsøker å røske henne ut av stolen.

Jeg får dratt henne ut av vippestolen og kler på begge jentene. Nå mangler det bare yttertøy. Men før det må jeg bare kjapt inn på et annet rom for å si noe til Tyskeren. I mens forsvinner søstrene inn på badet. Et minutt senere kommer Storejenta hylende inn til oss.
"R skrudde på VANNET!"
Javel, sier jeg. -Og?
"Vi satt i badekaret, og R skrudde på vannet!"
Dritt.

Okay, ikke mist fokuset nå. Pust.
Av med alle klærne og på med nye.
"NEI IKKE DEN STRØMPEBUKSA! JEG VIL HA SKJØRT OG BADEDRAKT!"
Jeg megler og inngår kompromisser. Hun får ha på seg søsterens klær. Fordi at det er visst innmari kult med for små klær? What ever. Heller litt korte bukser enn badedrakt i april, spør du meg.

De neste minuttene ble litt tåkete, men jeg husker at Tyskeren hjalp meg på med støvlettene, før jeg snublet ut av ytterdøren med alle tre barna, alene.

Jeg setter jentene i vogna, og de finner ut at de skal motivere meg til å gå ekstra raskt til barnehagen... "JEG VIL HA MAT! MAMMA JEG ER SUUUULTEN!" skriker de akkurat i det nabogubben går forbi og ser på meg med et blikk som sier: kanskje du burde fóre de ungene dine av og til?

Igjen megler jeg. -det er snart lunsj i barnehagen. Hvis vi går nå, så rekker vi det!

Ute regner det. Jeg trasker av gårde med to i vogn og en på magen. Jeg har på meg en rød regnkåpe og en enda rødere lue. Paraply har jeg glemt, men det driter jeg i, for jeg vet strengt tatt ikke hvordan jeg skulle klart å holde en paraply med denne gjengen på tur.

Ti minutter igjen. Jeg øker tempoet. Trasker igjennom regnpyttene mens jeg regelmessig kaster et blikk nedover på Lillebror som henger på puppen inni sjalet. Værsåsnill ikke våkne opp! ber jeg.
Jepp det stemmer. Må man så må man. Det ammes on the go. Hands free.

Da vi kommer frem til barnehagen, er det helt stille utenfor. Ingen foreldre eller barn som myldrer foran inngangen. Vi er sene. Veldig sene. Jeg får øye på en av førskolelærerne til Lillejenta i vinduet. Hun skuler bort på meg mens jeg går "the walk of shame" bort til inngangsdøren.

Så skal jentene opp av vogna, og vogna skal låses med sykkellås. Plutselig blir jeg blind. Det svir i øynene. Hva i helsikke? Jeg blunker som en galning og får synet tilbake. Jeg kjenner etter i pannen. Enda en svetteperle treffer øyet mitt. Ja det stemmer. JEG SVETTER JO SOM EN GRIS. Ikke nok at jeg skal komme for sent, men jeg kommer attpåtil til å stinke som et svin når jeg endelig får levert jentene.
Bare sånn FYI: jeg som pleide å løpe orientering har ALDRI svettet like mye som jeg gjør nå som småbarnsmor...

Inne i garderoben til småbarnsavdelinga river jeg av Lillejenta yttertøyet og dytter henne  (så kjærlig som det går an å dytte noen) bort til døren. Åpner opp og klistrer på et smil mens jeg prøver å virke mindre andpusten enn det jeg er. "Ha ehhn fihhn dahhg lillemohhr! Seehhs etterpåhh!"
Læreren hennes hever et øyebryn.

Videre. Storejenta skal opp i tredje etasje. TREDJE for helsikke. Jeg har på meg tre lag med klær ("vår" du liksom..) pluss en baby i bæresjal og regnjakke over. Svettesituasjonen blir nok ikke noe bedre etter dette.

Vi peser oss opp trappen og inn på avdelingen hvor jeg blir møtt av intet mindre enn to førskolelærere og en assistent som alle gir meg samme blikket. "Shame.On.You".
Jeg kjenner svetten renne i nedover pannen igjen.
"Jaeeh jeg vet jeg er eeh, litt sen menneh, ja dere skjønner det er første gangen jeg er ute med alle tre samtidig ogeeh.." Jeg stopper.
Jeg har nettopp innsett noe. Jeg klarte det jo. Storejenta løper for å klemme en av de ansatte og det ble ikke noe hadet-drama engang.

Begge jentene er levert, og Lillebror sover enda. Så jeg driter i å forklare meg noe mer til de ansatte. Jeg bare smiler, sier hadet og trasker ut av barnehagen mens jeg føler meg som selveste supermamma. Eller, ok greit, kanskje kusinen til supermamma eller noe sånt. Supermamma ser kanskje litt heitere ut. Hun går sikkert med hæler, og svetter ikke fullt så mye.

Men who cares. I DID IT!  Det er kanskje ikke en prestasjon å ha  barn, men dærsken, av og til føles det som en prestasjon å ha med dem å gjøre.

Fornøyd med debuten. Svett, regnvåt og sliten, men stolt. 

Hvordan gikk det med dere andre to- og trebarnsmødre da dere var alene ute på tur med alle ungene for første gang? Lett som en lek, eller tett på katastrofe?

4 FOTOFREDAG: Hærverk

Fargerik grafitti bak et vintertrøtt tre på lekeplassen. Hærverk sa du?

Ach Berlin du bist wunderbar, sier jeg.

Bildet er tatt på en av nabolagets lekeplasser. 

Lekeplassen er plassert med husvegger på tre sider, og alle veggene er dekket av sprudlende fargerik graffiti. Jeg vet ikke med dere, men jeg digger graffiti jeg. (Så lenge det ikke er helt grusomt  dårlig utført, eller sprayet på bilen til bestemor. ) 

Kanskje ikke akkurat dette eksempelet var den fineste graffitikunsten i hele byen, men jeg er fascinert av selve fenomenet  likevel. Det er jo ulovlig, men likevel ustoppelig.

Vi bor i et nabolag som ansees som et av de "bedre" eller "finere" i byen, men det stopper ikke spraybokskunstnerne.

25 Våkenatt

Jeg gjør meg klar for en ny våkenatt. 

Drikker et glass vann. Binder på meg bæresjalet.

Jeg bærer deg tett inntil meg og gjentar de samme ordene:

-Ja lille venn. Jeg vet. Det blir snart bedre. Jeg lover.

Du gråter så sårt og intenst.

At noen som er så liten skal ha så vondt, 

det er ikke rettferdig.

Den første timen er over, 

og jeg har nådd min grense.

Nå gråter jeg også. Jeg har prøvd alle triks. 

Nå bare traver jeg frem og tilbake med deg,

og jeg skulle ønske du var tilbake i magen min.

Bare for en liten stund. Slik at du fikk sove.

For at noen som er så liten, skal gråte så sårt,

det er ikke riktig.

Klart jeg er sliten. Visst er det tungt.

Likevel vet jeg: en dag er dette over. Du blir ikke liten for alltid.

Og alt jeg har igjen er minnet av lukten din, håret ditt.

Hånden din som grep rundt pekefingeren min,

 rett før du lukket øynene

og vi sovnet tidlig om morgenen. 

40 Street style: My BabyMomma-Outfit

Oh yes. you asked for it! Etter gårsdagens innlegg, så fikk jeg en kommentar om at nå manlget det bare et outfit-bilde for å toppe heile driten. Og siden jeg i går faktisk klarte å skvise inn både en dusj OG rakk å gre håret, så tok vi en liten gåtur i sola og knipset et par heite outfitbilder av meg og Lillebror i full BabyMomma-utrustning. Hold dere fast. Feast your eyes on this, sier jeg bare:

Begeistringen lyser av denne mammamotebloggeren.
"Who am I wearing? -My son."

Ok, vi prøver igjen med et pent og naturlig smil.
Mja... Syns han fyren bak meg fikk det bedre til.

Okay, la oss først snakke om det åpenbare blikkfanget her:

27 Alt på stell liksom

Aahh...Det finnes ikke noe deiligere enn å våkne til en ren og ryddig leilighet...

...med nydelige interiørdetaljer og designerdekor over alt.

Deilig å hvile øynene på, ikke sant?

Morgenstellet går på skinner, siden barna er så blide, og mor får alltid drikke kaffen sin i ro og mak.

Jentene drar selvfølgelig med kjemmet hår og silkesløyfe i barnehagen...

...og de er alltid upåklagelig kledd.







Alt på stell liksom.

16 MANDAGSBILDER: At det var deg

Jeg var ikke forberedt. Jeg trodde jeg var det. Jeg hadde gjort dette før. Eksperten meg. 

Men da du kom forstod jeg. Det å bli mamma er visst like stort og livsendrende, hver gang. 

Det smalt i hjertet mitt da jeg så deg. En kjærlighetseksplosjon som skylte meg bort. 

Jeg trodde jeg var forberedt på å møte deg, men det var jeg aldeles ikke. 

Da du gråt, fyltes jeg av lettelse. 

Da du tok brystet for første gang, fyltes jeg av omsorg. 

Da du åpnet øynene og så på meg, kjente jeg ansvaret som for evig tok plass i hjertet mitt.

Det gjør meg så uendelig glad at du er her.

Det er ikke alltid enkelt, men det er godt å elske deg.

At det var deg som skulle komme til oss, er jeg så uendelig takknemmelig for.

At det var akkurat du.

34 Hvorfor har ikke venner med barn tid til noe - DEL 2

Det tikket inn veldig mange bra kommentarer på torsdagens innlegg. Såpass bra at jeg føler det er rom for mer dialog om temaet. Innlegget handlet om at jeg til tider har følt meg misforstått av venner og bekjente som ikke har barn, (Jeg snakker ikke om alle barnløse som jeg kjenner, bare så det er klart.) og jeg ville nå ut til andre nybakte foreldre som har vært i samme situasjon.
Det ble som sagt god diskusjon av innlegget, og slikt inspirerer.

Lyst til å henge på sofaen med meg mens jeg ammer?

Ofte snakker vi småbarnsforeldre om hvor mye arbeid og stress det er å være forelder. Vi uffer og akker oss over trassanfall, bleiepriser og den evige hverdagskampen og så søker vi forståelse og sympati hos andre foreldre. Jeg syns det er utrolig godt for sjela å få lov å lufte litt frustrasjon blandt venner som også har barn. Og jeg forstår at de barnløse kan bli litt småirriterte over alt dette snakket om hvor sinnsvakt travelt det er å være mamma. Men dere må ikke tro at jeg forestiller meg at barnløse folk lever et stressfritt og ukomplisert liv i sus og dus. For de er jo travle de også. Selvfølgelig er de det! Alle har sine bekymringer og stressfaktorer. Jobben kan være stressende, forhold og utdanning kan være utfordrende. Jeg har jo også vært uten barn en gang, og jeg var, til tider, sinnsykt stressa likevel.

Noen nevnte i kommentarene at jobben deres var så stressende at det å gå hjemme med barn var ren avslapning i forhold. Det er nok mange som har det slik. For mange er det derimot helt omvendt.

Da jeg nylig tok opp akkurat dette med mine venninner som har barn, så sa et par av dem at de gleder seg til å dra på jobb fordi at det er så avslappende! På jobb har man også oppgaver, men man har ikke 100% ansvar for et eller flere små menneskers sikkerhet, trivsel og helse. Med mindre man er sykepleier, lege, førskolelærer ol. da. (Respekt!) Men til og med i sånne yrker, så er jo arbeidsdagen over  på et tidspunkt. Slik er det ikke når man blir forelder. Det var det som jeg fant mest overveldende i starten. Det å vite at man aldri er "off duty", noensinne. Uansett om man har barnevakt, så er man fortsatt den som sitter med ansvaret og bekymringene til syvende og sist. Det er noe eget ved å være forelder. Det er altoppslukende. TIDS-slukende og energi-slukende på et helt eget nivå.
Det å være forelder er, etter min mening, vanskelig å sammenligne med en "vanlig" jobb.

Så kan vi ikke bare si at alle er mer eller mindre travle på sin måte da?

Flere poengterte at ansvaret for å ivareta vennskapet, ligger hos begge parter, og sant er det. Ofte kan det virke som at småbarnsforeldre isolerer seg eller rett og slett bare ikke gidder å løfte på telefonrøret når de får barn. De ser ut til å glemme sine barnløse venner og lever i en egen boble av bleier, babykos og gulp mens verden går videre for de andre uten barn. Men hvorfor? Bryr de seg ikke lenger? Trenger de ikke venner eller?

Det er herlig når venner engasjerer seg i barna mine.

Jeg kunne nok ha vært flinkere til å invitere mine barnløse venner og bekjente på besøk da jeg ble mamma for første gang i 2009. Men her er greia: Det føltes så rart. Jeg følte meg som et utskudd.

For hva i all verden skulle jeg si hvis jeg ringte dem?
"Hei, det er meg, hun som ikke grer håret lenger vettu. Jeg bare lurte på om du hadde lyst til å komme bort og sitte på sofaen min mens jeg kjede-ammer i noen timer? Jeg kan tine en daimkake og vi kan se på Disneychannel hvis du vil?"

Gud så kleint!
Jeg var rett og slett redd for hva de ville synes om denne nye rollen jeg hadde fått. Jeg trodde de ville føle seg ukomfortable i mitt nærvær. Jeg følte jeg allerede hadde forlatt dem litt på en måte, bare ved det å bli mamma, og det hadde jeg dårlig samvittighet for. Alt det som denne nye rollen min innebar var jo helt nytt og litt rart for dem, til og med kjedelig kanskje. Det hele føltes kleint og vanskelig.

Plutselig var jeg på andre siden. Jeg var blitt mamma til et lite menneske. Det føltes som om jeg hadde gått igjennom en slags portal. En portal som var usynlig for de andre, men så utrolig tydelig og altomveltende for meg og faren til barnet mitt. Vi var blitt endret.
Og ikke bare var vi blitt endret på innsiden, men prioritetene våre var  plutselig HELT annerledes enn før.

På café med venner: med nyfødt Lillesøster i bæresjal, null sminke og bustete hår. Kos men slitsomt!

Jo fordi at jålete Jona som pleide å bruke to timer på badet på morgenen, var nå blitt dama som gikk rundt i joggebukse med bustete hår og lite eller ingen sminke. Det var så vidt jeg  kjente meg selv igjen.

I tillegg så falt jeg helt ut når det gjelder det sosiale, selv om det ikke var med meningen.
Jeg fulgte ikke lenger med seriene som de barnløse vennene mine så på TV på kvelden, (fordi jeg sovnet av utmattelse kl 19) jeg fulgte ikke mye med på hverken nyheter eller samfunnsdebatten generelt, (fordi jeg hadde ikke tid eller konsentrasjon til å lese aviser) og jeg falt ut av bygdesnakket, sladderet, trender og andre temaer som opptok vennene mine, fordi jeg ikke hadde mulighet til å stille opp på jentekvelder og fester. Jeg forstår godt at de ikke helt visste hva de skulle finne på med meg lenger. For når en venn endrer seg så totalt så plutselig, så føles det jo nesten som om man ikke kjenner vedkommende lenger.

Vennskapet endrer seg når man får barn.

Dette var jo hverken min eller vennene mine sin feil. Det var ingen som hadde skylden. Det bare er sånn. Livet endrer seg, og det endrer oss. Det første året som mamma var nok ganske ensomt for meg. Men så ble det bedre, for plutselig fikk mine nærmeste venner også barn. Med ett var de også på andre siden. De forstod når jeg kom for sent til avtalen fordi jeg måtte amme og så skifte bleie. De forstod når jeg plutselig måtte avbryte restaurantbesøket og dra hjem når babyen begynte å hyle, og de forstod når jeg ikke orket å stille opp på jentekvelder fordi at jeg var for sliten. De forstod når det gikk dager mellom telefonsamtaler eller mailer, fordi at barna hadde vært syke. De forstod, på ordentlig.

Det er opptil begge parter å gjøre det beste ut av situasjonen. De barnløse vennene kan prøve å vise forståelse og være tålmodige. De nybakte foreldrene kan prøve å huske (tapetsere kjøleskapsdøren med gule lapper?) å ringe eller sende sms selv om de blir levende begravd i bæsjebleier. Er vennskapet verdt noe, så vil det nok overleve selv om det blir noen måneder med lite kontakt.


Har du mistet kontakten med mange venner etter at du fikk barn?
Hvordan kan man holde liv i vennskap når man får barn? 
(Tenker da spesielt på vennskap med folk uten barn)