11 Lillebror Blogger: 9 Uker gammel Sjef

Nå har det gått ni uker siden jeg bestemte meg for å flytte ut av magen til mamma og bli den nye sjefen hennes. Jeg har blitt mye større og lengre siden den dagen, og jeg blir bare flinkere og flinkere til å holde mamma opptatt. Her er hvordan jeg gjør akkurat det:

For eksempel hvis hun vil dusje, så blir jeg alltid kjempetrøtt. Helt plutselig. Sånn at hun må bysse meg i hvertfall en halvtime først, og aller helst vil jeg ha puppen samtidig, helt til jeg sovner.

Hvis mammaen min skal til å spise noe, syns jeg det passer greit at jeg får noe mat også, så da ber jeg om pupp. Med en gang. Før hun har fått svelgt den første biten av middagen. Hun er forresten veldig god til å spise maten sin med en hånd, noe alle mammaer burde klare, og søler ikke like ofte på hodet mitt mens jeg spiser. Flinke mammaen min.

Jeg er også veldig god til å skjønne når vi er på vei ut av huset, så da passer jeg på å få unna sånne litt viktige ting som å bæsje meg ut, gulpe i håret til mamma, og spise et laaangt gourmetmåltid før vi går ut. Vanligvis venter jeg til vi er helt klare med alle klærne på, og mamma har stukket nøkkelen i døra for å låse, før jeg setter i gang.

Det ser ut til at hun er ganske takknemmelig for at jeg er så grei og venter til like før vi skal gå før jeg setter i gang, for hun sier som regel "Åh SUPERT! Helt topp !" når jeg begynner å lage en kjempefull bleie idet hun tar på seg skoene.

19 Ammetåka strikes again

Jeg har kjempet tappert i noen uker nå og prøvd mitt beste for å begrense antall episke flauser og uhell, men i går tapte jeg så det sang. Og med "tapte" så mener jeg: dreit meg ut.

Onsdag kveld kommer jeg plutselig på at jeg har time hos tannlegen neste dag. Jeg ordner med barnevakt og er dritnervøs for hvordan dette skal gå. Han er ikke særlig hypp på å være uten meg i mer enn et par minutter, og trenger pupp kjempeofte nå i denne varmen. (Lillebror, altså. Ikke tannlegen)

Torsdagen kommer og jeg overlater Lillebror til barnevakten, og hiver meg på sykkelen. Det er kun minutter til jeg skal være i tannlegestolen, så jeg tråkker som en gal mens jeg prøver å holde nede kjolen min som truer med å flagre opp over ansiktet på meg i motvinden og avsløre at jeg har unnaltt å finne bikiniformen i år også. ("Finner" akkurat som om man bare kan "finne" flat mage og sprettrumpe på Meny eller ICA.)

På veien til tannlegen begynner jeg å tenke på Lillebror. Lurer på om han roet seg etter at jeg dro? Herregud tenk hvis ikke? Tenk hvis han skriker så han blir helt rød i ansiktet? Tenk hvis han blir traumatisert fordi at jeg bare gikk i fra ham, og for hva? For å la noen rote med metallgjenstander og minatyrspegl i munnen på meg. For en grusom mor!
PASS DEG! roper dama som jeg nesten kjørte på.
Woops! sier jeg og lager en liten bevegelse med skuldrene og et ansiktsuttrykk som liksom skal bety "unnskyld for at jeg nesten meide deg ned i asvalten med sykkelen min mens jeg tenkte på babyen min."
Tror ikke hun tok den.
Jona: 0 Ammetåka 1

Litt senere detter jeg inn døren hos tannlegen med deilige svetteringer under armene.
"Hallo! Beklager at jeg er litt sen" sier jeg mens jeg hiver etter pusten og lener meg på disken til sekretæren.
"Har du time?" spør hun.
"Eh, ja. Det har jeg. Det er den jeg er for sen til" svarer jeg.
"Er du sikker?" spør hun.
"Jeg er rimelig sikker på at jeg ti minutter for sen ja" svarer jeg og lurer på hvordan denne samtalen gikk fra "hallo" til å bli et tredjegradsforhør.
"Jeg er ikke så sikker" sier hun.
Nå begynner jeg å bli en smule irritert. Hva vil denne dama egentlig?
"Okay, hør her, er det så nøye om jeg er sen eller ikke? Jeg har bestilt time, jeg er her, og nå skal jeg sette meg ned og vente på tannlegen hvis det er greit for deg?"
"Jeg mente, er du sikker på at du har time i dag? Her står det nemlig at du har time i morgen" sier hun og peker på pc-skjermen.

Dritt.
Dritt Dritt Dritt!
Hjernen min går berserk mens den leter etter unnskyldninger jeg muligens kunne servert henne for å komme meg ut av denne sinnsykt ubehagelige situasjonen, men finner ingen som ikke bare får meg til å se dummere ut. Jeg ender med å gå for denne:
"Sorry. Det er bare, jeg gir så mye pupp for tiden skjønner du, og det gjør hjernen min til en kokt potet. Det er ikke din feil."

Ammetåke: også kjent som kokt-potethjerne-syndrom

Det hørtes bedre ut i hodet mitt.
Sekretæren sier ikke et ord. Ansiktet hennes ser ut som et spørsmålstegn. Det ser nesten ut som om hun holder pusten.
"Okay, ja. Hadet da. Sees i morgen" sier jeg og går ut døren og styrter ned gaten mens jeg fyrer av noen saftige gloser.
Jona: 0 Ammetåka: 2

Men det var ikke over.
Jeg går så fort jeg kan hjemover. Jeg tenker på Lillebror. Tenk hvis han har grått og grått etter mammaen sin som IKKE HADDE TIME hos tannlegen i dag. Jeg rister på hodet og øker tempoet til power-walking før jeg bråstopper. Jeg snur meg rundt og går tilbake dit jeg kom fra.
Hadde visst latt sykkelen stå igjen ja. Jepps.

Jeg trasker tilbake til tannlegen og låser opp sykkelåsen mens tannlegesekretæren rister langsomt på hodet innenfor vinduet på kontoret.

Jona: 0 Ammetåka: 3

Nå hadde det kanskje vært lurt å roe meg ned litt. Telle til ti eller trekke pusten dypt før jeg fortsatte. Tenke litt etter om det var noe mer jeg kanskje hadde glemt.
Neida. Jeg har ikke tid til sånt.
Jeg skriver forklarende SMS til barnepasseren min om hva som har skjedd:
"JEG ER EN IDIOT! OH MY GAAAAAAAAAAAD!"
Jeg trykker på send, og skal til å sette meg på sykkelen når jeg kommer på at jeg akkurat sendte melding til det gamle nummeret hennes. Bah..irriterende. Det er ikke første gangen det der har skjedd i løpet av den siste uken.
Jeg sender meldingen igjen, til det nye nummeret denne gangen.
Deretter hiver jeg meg på sykkelen og kjenner det stikker i samvittigheten for at jeg har klart å rote bort så mye tid på INGENTING. Jeg skulle vært hjemme med babyen min jeg, men her står jeg og sender meldinger til et telefonnummer som ikke er i bruk lenger.

Trodde jeg...
På veien hjem ringer telefonen min.
"Hallo det er Jona" sier jeg.
"Hva er det du vil?? Nå har du nettopp sendt melding igjen og jeg skjønner ingenting av SMS'ene dine! Hvem er du??" roper mennesket i andre enden.
Jeg tar en titt på nummeret til den som ringer.
Nummeret som lyser på skjermen er det gamle nummeret til barnevakten, som nå tydeligvis tilhører en veldig irritert mann som ikke er interessert i å vite at jeg er en idiot.
Dritt.
Dritt Dritt DRITT!

Dritt

"Ojsann" svarer jeg den sinte mannen i telefonen. "Det er nok feil nummer".
"Hva mener du feil nummer? Det er du  som har drevet og sendt meg tekstmeldinger i dagevis og nå ringer jeg deg fordi jeg har fått nok, og nå sier du at JEG HAR RINGT FEIL NUMMER?? Tror du jeg er helt dum eller??"
"Nei nei nei! Beklager jeg mente at jeg  har sendt SMS til feil nummer.  Du skjønner venninnen min hadde ditt nummer før og jeg glemmer alltid å slette det når jeg skal sende sms til henne. Unnskyld!" prøver jeg meg.
"Herregud er det mulig" sier mannen før han legger på.

Jona: 0 Ammetåka: 4

Jeg trenger vel ikke si at det var på sin plass med litt kaffe og sjokolade etter denne episoden. Ammetåka
-you are killing me.
Og hvis du lurte, så gikk det helt greit med Lillebror. Han syns visst det  var helt konge å få gå tur med  noen andre enn mamma for en gangs skyld.


Hva er det værste/morsomste du har gjort i ammetåka?

13 BERLIN FAVORITES: Lila Lämmchen

Tid for en av mine BERLIN FAVORITES, og denne gangen handler det om shopping. Utvalget at barneklær i Berlin er helt fjernt stort, men denne butikken er min absolutte favoritt i sin kategori. Lila Lämmchen ("Det lilla lammet") har bokstavelig talt alt en trenger av klær, leker, og sko til hele familien, og det beste av alt: -alle varene er økologiske og utelukkende laget av naturtekstiler.

Lila Lämmchen har eksistert siden i 2002 og består av tre butikker rett ved siden av hverandre.  Da de åpnet den første butikken sin, solgte de bla. sko, strømper og regntøy i økologiske naturtekstiler. I 2008 utvidet de butikken med en avdeling for bla. barneklær, leker, kosedyr, garn, tøybleier, og i fjor åpnet de en tredje avdeling med klær til voksne.

Butikken selger ammeinnlegg i ull og silke, og har et nydelig utvalg av nostalgiske treleker og skjønne tøydukker. Utvalget er rett og slett gigantisk. De tilbyr barneklær i nyfødtstørrelse, og helt opp til minst ti år. I voksenavdelingen har de til og med et utvalg av klær til gravide og ammende. Det går også an å leie fantastisk vakre dåpskjoler i naturtekstiler her.

Jeg har handlet mye både til meg selv, mine barn her, og det er som regel hit jeg drar for å finne gaver når venner og familemedlemmer får barn. Jeg elsker Lila Lämmchen. Hadde de solgt kaffe og sjokolade også, så hadde jeg nok bare flyttet inn her.

Filosofien til Lila Lämmchen butikkene går ut på at kroppen vår har det best når vi kler oss i naturtekstiler som sørger  for å transporterer fuktighet bort fra huden, og planeten vår har det best når vi produserer klær uten å bruke skadelige kjemikaler. De er veldig stolte av å tilby et såpass bredt utvalg av økologiske naturtekstiler, (ull, silke, hamp og bomull) og alle produktene er produsert på etisk forsvarlig vis. 

Man må nok legge igjen noen kroner mer på denne butikken enn hvis man handler hos de store kleskjedene. Jeg syns ikke prisen er så høy i forhold til andre ikke-økologiske barneklær av kvalitetsmerker heller. Og jeg betaler gjerne litt ekstra når jeg først vil ha kvalitetsvarer, og det vet jeg at jeg alltid får hos Lila Lämmchen. Dessuten så er klærne de selger bare så sinnsvakt nydelige at jeg nesten ikke har noe valg. Du kommer ikke ut herfra uten å ha handlet noe liksom. Trust me.

Jeg har handlet både sommer og vintertøy, undertøy og yttertøy på denne butikken, og er alltid fornøyd med varene. Kvaliteten er såpass høy at plaggene varer lenge, og en del av plaggene jeg har kjøpt til mine barn på Lila Lämmchen, har gått i arv til mine venninners barn.

Mine beste kjøp hos Lila Lämmchen er nok sparkebuksene fra Selana som er laget av silke. Ikke bare er de nydelige å se på og superbehagelige for babyen, men de er også så utrolig praktiske, i og med at stoffet puster så godt at huden til babyen ikke blir klam og kald.

Lillebror i sparkebukse og body i økologiske naturtekstiler fra Lila Lämmchen

Jeg er så fornøyd med sparkebuksen, at vi har tre stykker i forskjellige farger, og Lillebror har dem på nesten hver eneste dag. Den er blitt et ordentlig yndlingsplagg. Hadde de solgt buksa i voksenstørrelse, så hadde jeg garantert tasset rundt i en slik hjemme. Og det er ikke kødd altså.

Jeg anbefaler virkelig dere som er på tur i Berlin å stikke innom denne butikken!

For mer info om Lila Lämmchen, sjekk hjemmesiden deres.

Og for dem som ikke legger turen innom Berolino med det første, så har Lila Lämmchen også en online butikk som dere finner -->her.<--

Innlegget er IKKE sponset!

Handler du økologiske klær og bruker til ull eller silke til barna?

21 To do: å være lykkelig

Karianne aka Mammadamen skrev et fint innlegg på bloggen sin i dag, hvor hun spør hordan vi kan holde på hverdagslykken, og inlegget grep tak i noe inni meg. Jeg ble både glad, fascinert og ettertenksom og bestemte meg for å svare på spørsmålet via et eget innlegg.

Mammadamen forteller om et tilfeldig øyeblikk hvor hun kommer inn døren hjemme med handleposer og to sutrete unger på slep, da hun plutselig blir overveldet av en intens lykkefølelse og takknemmelighet for alt det gode hun har i livet.
Grunnen til at innlegget hadde en slik effekt på meg er nok at det handler om noe som jeg stadig prøver å  beskrive her på bloggen. Bare at hennes innlegg skisserer temaet ifra hennes perspektiv, og det syns jeg er så fint.

Takk for at dere deler.
Jeg elsker nemlig å lese om andre mødre sine liv. Jeg syns det er utrolig interessant å høre om andre foreldres opplevelser og tanker i forhold til det å leve sammen med barn. Jeg digger å få perspektivet mitt snudd på hodet. Jeg liker å prøve å se ting fra andres ståsted. Jeg er takknemmelig for at det er andre foreldre der ute som deler og skriver om hverdagslykke . Det inspirerer og minner meg om å sette pris på det jeg har. Det er kanskje derfor jeg følger hundrevis av foreldreblogger?

Men tilbake til Mammadamens spørsmål: Hvordan holde på hverdagslykken? 
Jeg har tenkt på det mange ganger. Går det an å fange den gode følelsen og holde fast i den? Få den til å vare hele dagen, uken, måneden? -Neppe.
Er det mulig å i det minste kjenne på den daglig?
Jeg tror det.
Ofte kommer vi inn i en fast rutine i hverdagen. Rutiner er gode å ha, det føles trygt, og det som må bli gjort, blir gjort. Men i mellom de faste rutinene og stresset som kommer med familiehverdagen, så er det fort gjort å bli litt blind i forhold til de små øyeblikkene og gledene som jo nettopp er det jeg ser på som hverdagslykke. Jeg er klar over at det ikke alltid er like lett. Når man føler man alltid har dårlig tid eller at pliktene og bekymringene er for mange, så er det ikke så lett å glede seg over at treåringen har malt et ansikt på t-skjorta si med ketchup.

Men jeg prøver.
Hardt. Jeg gjør mitt ytterste for å se skjønnhet og humor i selv de minste ting i hverdagen. En liten jente som klarer å dytte pappas kaffekopp over ende med albuen mens hun trer på seg dagens tredje rene genser...To små søstre som ler av meg når jeg danser støvsugerdansen, en liten gutt som smiler til meg mens jeg ammer ham. Det kan være tilsynelatende trivielle ting som får meg til å smile eller le og kjenne den intense lykkefølelsen helle seg over meg mens varmen brer seg i brystet. Ofte er det også større ting som skjer, og da er kanskje følelsen enda sterkere, men ikke nødvendigvis.
Uansett, så er den følelsen borte på et blunk når det er leggetid og alle ungene hyler i kor.

Den varer ikke evig. -men vil vi det da?
Jeg tror ikke vi kan fange den intense godfølelsen i de lykkelige øyeblikkene. Jeg tror i hvertfall ikke jeg er i stand til det. Men det gjør ikke de minuttene med lykke mindre verdt for det om. Jeg er fornøyd med øyeblikkene selv om de er forbigående. De små latterkulene inni mellom gråtetokter, trass og uenigheter er som gullkorn i sanden...sånn bare for å ta en ordentlig klisjé. Når jeg tenker meg om, så vet jeg ikke om lykken hadde vært like deilig hvis den var konstant, helt uten avbrytelser av perioder med ikke så lykkelige-øyeblikk. Ville ikke det blitt ganske monotont på en måte?

Se og lær.
Barn er ufattelig flinke til å stupe inni disse lykkelige øyeblikkene i hverdagen. De bare ER der av hele sitt hjerte og bader i de gode følelsene. Jeg blir så vanvittig inspirert når jeg ser døtrene mine som i det ene sekundet gråter bitre tårer fordi mamma sa nei til å kjøpe is, for så å utstråle 110% lykke i det neste øyeblikket fordi at de fant en pinne som er ut som en mann. Er ikke det ordentlig lykke, så vet ikk jeg!
Jeg syns godt jeg kan bli flinkere til å gi meg hen til øyeblikkets lykke og bare være. Drite i oppgaver og stress og bare gi meg selv lov til å ta noen minutter med tulledansing med barna hvis det er det de foreslår.

Mål eller selvfølge?
Hvorvidt lykken bør være et mål på To do-lista, eller om vi heller bør se på den som et selvfølgelig produkt av samværet med dem vi elsker og ta den som den kommer, det er jeg ikke sikker på.
Alt jeg vet er at lykke ikke kan måles i minutter. En ufattelig slitsom og dårlig dag, kan bli reddet av et herlig øyeblikk med mannen og barna på tampen av kvelden.
Vi var ikke ulykkelige hele dagen, for så å bli lykkelige på kvelden. Vi fikk bare plutselig anledning til å kjenne på lykken som allerede var der, fordi at det skjedde noe så vanvittig rart og morsomt, (støvsugeren blåste opp skjørtet mitt) og det gjorde at vi stoppet å tenke på alt det negative et øyeblikk, og bare var  sammen i nuet.

Selv om øyeblikkene ikke kan fanges og settes på glass med skrulokk, så tror jeg at lykken likevel tilstede inni de fleste av oss hele tiden, og innimellom bryter igjennom overflaten når vi slapper av gir oss selv tillatelse til å kjenne på den.

Jeg er tilfreds med kortvarige lykkebomber spredt utover i hverdagen.
Er du? 
Føler du at du får nok hverdagslykke?
Er lykke noe man må jobbe for eller er det bare noe man har?


Mammadamens innlegg kan dere lese -->her<--.

6 Lillebror Blogger: Livet som Superstjerne

Det er ikke tvil om at søstrene mine er digger meg. Når mamma og jeg står opp om morgenen er det ikke noe "god morgen mamma" å få, men "JAA HURRA LILLEBROR!" så det gjaller i veggene. Ja, i tilfelle dere ikke visste det, så er jeg tydeligvis en superstjerne.

De vil helst ha meg hos seg, hele tiden, alltid. Kose, holde, vippe meg i vippestolen, skravle, kile, susse og passe på fordi de syns jeg er så super. For det meste syns jeg det er greit, så da bare lar jeg dem holde på. Men jeg er litt glad for at hun derre mamma følger med på dem, for ofte bryter det ut slåsskamper om hvem sin tur det er å holde meg, og det ikke så artig å være den som ligger i midten da.

Noen ganger har mamma ikke tid til å la søstrene holde eller leke med meg. Da blir de ikke glade, og minner mamma om at "Han er faktisk MIN Lillebror, ikke din!"  Og det har de jo helt rett i. Sånn teknisk sett.

Av og til kunne jeg ønske at de var litt mindre skrikete når jeg sover, at de kanskje ikke gynget meg så supermye når jeg chiller i vippestolen eller at de kanskje ikke snakket fullt så nærme ansiktet mitt når de vil si meg noe. Jeg ser faktisk ganske godt med øynene mine, også hvis de sitter litt lenger unna. 

Men de er nok bare bråkete med meg fordi at de liker meg så innmari godt, og det er jo bra. De vil ikke slippe meg når jeg vil ha mat hos mamma, de vil helst ha meg for seg selv alene på rommet sitt, og de nekter å gå til barnehagen før de har fått susset meg og gitt meg en kos. De vil også vise meg til alle vennene sine, og forteller klart og tydelig at det bare er de to som har lov til å passe meg.

Det blir gøy når jeg kan være stor som dem, sånn at jeg kan kose dem tilbake, for jeg liker dem så godt. Men nå skal jeg bare hvile meg akkurat mens de ikke prøver å flette håret mitt, gi meg liksom-kaffe eller putte lekesitroner i munnen på meg.

Hilsen Lillebror

ps: Den fine vippestolen min er forresten fra Jollyroom og den finnes >her.<

Mammas anmeldelse av stolen kan leses her.

12 MANDAGSBILDER: Igjennom dine øyne

Hva jeg ville gitt for å få se verden igjennom dine åtte uker gamle øyne. For måten du tar den inn på, sier meg at det må være en fantastisk opplevelse.

Du nyter fargene, formene, kontrastene. Alt er så stort og spennende. Du hever øyenbrynene i overraskelse stadig vekk. "OJ hva var det! Så FINT!" og så smiler du. 

Du har dine favorittfarger allerede. Grønt og rødt er så stilig at du blir helt fiksert. Du kan stirre og stirre uavbrutt i mange minutter uten å lage en lyd. Bare ligger der og tar innover deg skjønnheten og alt det nye, mens jeg ligger der og stirrer på deg, og nyter din nysgjerrighet.

Tenk å få være like ny som deg på denne planeten igjen i noen øyeblikk.

8 En ekstremt god nummer to

Jeg har en kone. Hun er blond, hun er smart, hun er skjønn.  Jentene mine forguder henne. Kona mi bor langt borte, men av og til kommer hun på besøk, og det er alltid like herlig å ha henne her.

Velkomin elskuleg!

Ok, greit, jeg har ingen kone. Ikke sånn på papiret hvertfall. Men jeg har en nydelig, fantastisk venninne som går under kallenavnet "Kona" fordi hun er så sinnsykt flink med ungene mine, og meg. Når jeg er vanskelig...

Hun er kommet for å være min partner og hjelpe meg med ungene slik at Tyskeren min kan fokusere så mye som mulig på studiene i noen uker. En slags stand in, vikar, understudy, eller en ekstremt  god nummer to.

Seriøst. Hva skulle man gjort uten sånne venner?

4 Livet er en lekeplass

Æsj for et gris--eller, vent... så fint pølsekunstverk!

Er det én ting barna mine har lært meg, så er det å sette pris på små gleder. Å se livet med et åpent sinn.

Igjennom dem har jeg funnet tilbake til noe som jeg hadde "avlært" meg. For barn ser skjønnhet og under i de rareste, ubetydeligste ting. Kanskje det er nettopp derfor barn stort sett er så livsglade og lette til sinns?

Jeg syns i hvertfall det hjelper meg utrolig mye i hverdagen når jeg klarer å se skjønnhet over alt,  selv i de tingene som ved første øyekast kan virke uviktige eller til og med stygge.

Ta rot for eksempel. Det er jo bare rot. 

Det at det er rotete betyr ikke at man har feilet. Noen ganger er det til og med kunst. 

Jeg sier ikke at jeg fryder meg over tomatsuppesplætter oppover veggene, gulp i det nyvaskede håret eller spindelvevet i taket hver bidige dag, men det pølsekunstverket for eksempel, det traff meg. 

Kall meg gal, men jeg smilte virkelig fra øre til øre når jeg så det, og jeg måtte frem med kameraet.

Å fryde seg over det små, det rare, det ekle, det finurlige, -det blir faktisk et viktig verktøy når man bor sammen med tre småtroll som til en hver tid finner på de mest uberegnelige rampestreker, gris og eksperimenter. Livet blir liksom litt mindre tungt og overveldende når man ser på det som en lekeplass. 

Hvilke små gleder har fått deg til å smile i det siste?

Ønsker dere en super mandag!

8 Mamma vokter skatten din

Sov du gullet, ungen min

Himlen gråter ute

Mamma vokter skatten din

trolleting i trylleskrin

Vil ikke våke, natten maler rute

Det er mangt som mørket vet

tynger dypt i sinnet

Stormens vonde hemmelighet

Båre brå mot båt som slet

Slå for alle lemmer, ungen min er inne

Sov du lenge, sov du vel

søvnen vil deg gavne

snart vil vemods faste fell

svøpe om mot livets kveld

alle skal elske, miste, gråte, savne

// Islandsk vuggevise

17 Til Store Lillejenta

Babyen min. Du som var Minsten, Lillefrosk, Lillesøsteren. Du som jeg bærte rundt i bæresjal i seks måneder fordi du nektet å sove hvis du ikke kjente varmen og lukten av mamma. Du som var min andre halvdel i så mange måneder. Min lille sidekick. Nå er du blitt Storesøster. "Store". Når ble du stor  liksom?


Ikke misforstå, -jeg liker deg sånn som du er i dag. To år og viljesterk, full av humor og fantestreker. Og det er ikke akkurat kjipt at jeg får kose meg med en fersk liten Lillebror heller, men jeg skulle ønske vi kunne fått lov til å reise tilbake i tid av og til, og nyte en av de dagene  sammen. Du vet, en av de dagene hvor vi bare satt på et teppe under et tre i parken og så på folk jogge forbi. En av de dagene hvor jeg ikke så på klokka fordi jeg hadde ingenting annet jeg skulle enn å være sammen med bare deg. Husker du de dagene?

Jeg skulle så gjerne hatt en av de dagene med deg igjen. 

Kanskje vi får sånne dager igjen. Ikke akkurat de samme da, men andre, nye dager hvor vi kan være bare oss to. Det har jeg veldig lyst til. Jo, det skal  vi. Veldig snart, når Lillebror kan være uten mamma i noen timer, så skal vi ha litt oss-tid mens pappa holder fortet. Du skal få ha mammaen din helt for deg selv, og jeg skal få ha Lillejenta mi helt for meg selv. Det fortjener vi.


Men enn så lenge, får vi nyte dagene slik de er. Heldigvis er han ikke så ille, han derre Lillebror.

12 Skribent for inspirasjonsnettsted

Hurra jeg har en gøyal nyhet å dele med dere! Jeg har blitt skribent for Foreldremanualen. For dem som ikke kjenner til siden, så er Foreldremanualen en inspirasjonsnettsted skrevet av og for foreldre, og nå har jeg altså fått æren av å bli fast skribent hos dem.

I dag kan dere lese mitt innlegg med oppskrifter på

18 BabyMommaOutfit vol.2

Det har blitt varmere i været siden det siste outfitbildet, men det hjelper desverre ikke på saken. Det daglige motemordet fortsetter, og av en eller annen grunn så er det ikke en sjel som tør å stoppe meg. Kanskje det er det ville og søvnløse blikket, eller det faktum at jeg har babygulp i håret som gjør at forbipasserende holder avstand? Anyways, you asked for it. Ikke sett proteinshaken i halsen nå... Folkens I give you BabyMommaOutfit, vol 2:

Where to begin...
Ok greit, så er det klumpete bæretrekket borte, men det ser ikke ut til å forbedre totalinntrykket i særlig stor grad. Når jeg tenker meg om,

4 Vaskehjelpen

Vaskehjelpen vår er på ferie, og vel...det merkes, for å si det sånn. Han kommer "bare" en gang i uken, men det er tydelig at det utgjør en sinnsyk forskjell, for i dag var leiligheten et katastrofeområde. Lat som jeg er, så utførte jeg likegodt et lite eksperiment for å se om

14 BERLIN FAVORITES: Kiezkind barnecafé

Kiezkind, eller (løst oversatt) Naboungen,  er en unik barnecafé i Berlin. Dette stedet er en livredder for meg på dager hvor jeg bare ikke orker å henge hjemme og leke personlig klatrestativ for barna. Kiezkind er et supert sted på sure og regntunge innedager. Her kan de voksne nemlig kose seg med

4 Det barn frykter mest

Vet du egentlig hva barnet ditt er mest redd for? Hvis du skulle laget en liste over 7 ting du tror barn er mest redde for, hvordan ville listen sett ut? Tenk litt på den før du leser videre.